Blomkålsuppe
Det er vakkert når byråkratiet fungerer.
Som en velkoreografert dans beveger vi oss inn, gjennom og ut av vaksinestasjonen i bydel Bjerke i Oslo. Vi er så synkroniserte alle sammen. Vi får alle de samme spørsmålene, og vi svarer alle det samme. Nei, vi har ikke hatt korona. Nei, vi har ikke vært i kontakt med folk med korona. Og nei, vi har ikke følt oss pjuske i det siste. Så svinger vi oss inn med munnbind, trekker kølapp og setter oss ned på grønn stol. Så ropes nummeret vårt opp, vi svinger videre som etter takten av en vals, bak et avlukke, et par av de samme spørsmålene om igjen. Nei, vi har fremdeles ikke vært pjuske den siste tiden. Så det lille stikket – faktisk er et kleggstikk verre – og så danser vi ut til den ventende oransje stolen.
Det er en glad dans. Eller, det er en lettelsens dans. Det er også en beskjeden dans, for vi er jo tross alt alle norske. Men først og fremst er det en lettelsens dans. Denne vaksinedosen er første av to steg til å få livene våre tilbake. Ett stikk til, så kan vi gå i butikken uten å frykte virusinfiserte kunder og overflater. Vi kan reise uten å måtte frykte at vi blir stoppet på grensa enten det er på vei inn eller ut. Ikke det at koronaperioden ikke har vært god mot mange – inkludert meg. Jeg trives – nei, jeg blomstrer – på hjemmekontor. Jeg er også blant dem som har håpet at pandemien kan føre til varige endringer. Men menneskehetene er ikke blitt mer ydmyk og føler seg like berettiget som for to år siden; vi skal tilbake til fråtsing og forbruk så fort som mulig. Men dette er et sidesprang; jeg vil ikke kaste grus på allmuens dansegulv i sådan stund.
Over høyttaleren spilles What Is love av Haddaway. Minnene flykter et øyeblikk tilbake til 90-tallet. Det må være P4 som står på, men det er ikke mange sekundene før den overdøves av stemmer. Det er nemlig overraskende mye støy inne på vaksinestasjonen, til tross for at vi er et beskjedent folkeslag når vi befinner oss på et venteværelse. Det er selvsagt koreografien til den pågående dansen som holder lydnivået oppe. Funksjonærene, som er kledd i oransje, i stil med stolene i observasjonsdelen av vaksinelokalet, tilbyr vann og handlenett i observasjonsdelen og roper ut nummeret på neste person som skal inn å få injisert framtidsoptimisme i venstre skulder, i førvaksinedelen.
"Min" sykepleier – for jeg antar at de blåkledde som faktisk setter vaksinene, har utdanningen i orden selv om jeg aldri spurte om akkurat det – er rundt 25 år, skal jeg gjette på det jeg så av henne. Hun hadde nydelig brune øyne, men det var ikke mye mer å gå etter, på grunn av munnbindet. Det var ikke tid eller sted for å flørte uansett. Sett bort fra at jeg praktisk talt har kone og både praktisk og teoretisk har jeg barn, ødela den fregnete tenåringsfunksjonæren som administrerte injeksjonen to meter unna, stemningen. Jeg kjenner jeg at jeg misliker han, for hadde jeg vært singel, ville han stått som en Hadrians mur mellom meg og sykepleieren.
Det må være vanskelig å flørte under en pandemi er viruset er luftbårent. Ikke bare har alle barene vært stengte, det eneste legitime sjekkestedet her i landet. De få som i desperat søken etter noen å isolere seg med til det hele er over, og sjekker på uortodokse steder, må ta høyde for at de egentlig ikke ser personen når vi vandrer rundt med munnbind. Vi er jo et overflatisk folk, og munn og nese utgjør en stor prosentandel av attributtene vi vurderer strengt. Har noen i det hele tatt funnet sammen under pandemien?
Dette er tanker jeg sitter med i løpet av mine tilmålte 20 minutter. Det står 19.49 på klistrelappen jeg har fått av den fregnete administratoren. Har jeg ikke besvimt da, betyr det at jeg ikke har sprøytesjokk og skal kunne komme meg hjem på egen hånd. Jeg føler meg litt susen der jeg sitter, men mestrer alle krefter for å unngå å vise det. Tenk så flaut å dette av stolen så armer og bein peker i hver sin himmelretning. Ingen besvimer mens jeg sitter der.
Så reiser jeg hjem og spiser suppe. Det er 12 uker til dose nummer to.
Blomkålsuppe
Ingredienser
1 blomkål
1 l vann
1 ss salt
3 ss smør
3 ss hvetemel
1,5 dl fløte
1 terning grønnsaksbuljong (ev. 1 ts muskat for en mer distinkt smak)
1 egg
2 ss fløte
Sånn gjør du
Kok blomkålen mør i vannet med salt. Ikke kast vannet. Lag jevning av smør og mel og spe med vannet fra blomkålen. La det koke i fem minutter. Tilsett fløte og grønnsaksbuljong og kok opp. Visp sammen egg og 2 ss fløte i en bolle. Hell suppen over i bollen mens du visper kraftig. Tilsett blomkål og bland med stavmikser. Legg gjerne også noen blomkålskvaster i til slutt.
