Planleggingens kunst
Sommerens slumring, vinterens pris.
Det var i 1897 at Sverige skulle skrive seg inn i polfarerhistorien da tre unge svenske menn mente de hadde knekket koden for å nå polpunktet i Arktis. Mens krevende isforhold hadde stoppet alle tidligere forsøk, skulle Sverige klare det med hjelp av ballong. Det gikk galt allerede ved avreise: ballongen blåste umiddelbart ut av kurs, ekspedisjonen måtte etter få dager nødlande, klarte ikke å komme seg tilbake, og to av tre ekspedisjonsmedlemmer døde i det som trolig var isbjørnangrep. Tredjemann tok livet sitt.
Det hele var en oppvisning i ignoranse og mangel på respekt for det som ventet dem. Ekspedisjonslederen trodde det var strålende sol i Arktis i juli måned. De visste det var konstruksjonsfeil på nødsledene. Men siden de mente de ikke ville få bruk for dem, fikset de dem aldri. De hadde med seg brevduer som skulle sende informasjon til en avis i Sverige, men de var ikke trent til å finne veien hjem. De hadde for så vidt pakket alt de trengte, men samtidig så mange unødvendige ting at vekten var enorm. De hadde med seg oppslagsverk om jordas historie, en elegant bordduk, portvin og champagne.
Noen år senere, i 1912, gikk det galt igjen. Historien om Robert Scott og kappløpet for å nå Sørpolen er mer kjent, og valget av ponnier som trekkdyr bidro trolig til at Scott døde der nede i isødet.
Og det bringer oss til mer kjente breddegrader, den norske vinteren og den psykiske og mentale påkjenningen den er for vintersyklisten. God planlegging er nemlig snakk om være og ikke-være ikke bare på polpunktene, men også i rødmalte sykkelfelt. Og denne vinteren begår i hvert fall én vintersyklist så grove planleggingsfeil at han strander. Riktignok ikke på et isfjell ved Arktis, men trolig i en sjø av saltlake på Grønland.
For vi må ta en liten omvei om kjøkkenet. Før i tida var salt noe man unnet seg med måtehold. "Jeg har da til salt på maten," sa man, og mente at man ikke var noen fattigfrans, samtidig som man heller ikke sløste med tilgjengelige ressurser. Spoler vi fram til 2019, kan en god metafor på den overfloden og fråtseriet vi lever i beskrives med veisalt. I Oslo ble det vinteren 2018/19 brukt 26.303 tonn salt på veiene. Eksplosjonen i saltbruk vil ingen ende ta. Til sammenlikning ble det brukt snaue 19.000 tonn salt vinteren før. Blant forklaringene for økende bruk fra myndighetshold, er milde og uforutsigbare vintere, og at sykkelveier skal holdes være enkle å ferdes på.
Det er usikkert hvilke syklister som har blitt konsultert når det er konkludert med at syklster elsker veisalt. De fleste syklister som uttaler seg i diskusjonsfora, gråter. De bruker store deler av tiden sin på å legge opp ruter der det verste saltet kan unngås. Samtidig er det skapt et bilde av at det faktisk er syklistene som ønsker saltingen velkommen. Som om det ikke var nok av mistenkelig skuling fra fotgjengere fra før, blir altså syklister nok en gang anklaget for å ødelegge stemningen.
Faktum er at et brøytet sykkelsti og gode piggdekk er alt som skal til for å gjøre vintersykling til en behagelig affære.
VInterdoningen. Overraskende ren, kanskje, men her er det mange deler som synger på siste vers.
Syklister og bilister kan i hvert fall synge en felles klagesang i kor. Saltet tærer nemlig uten å diskriminere på framkomstmidlene. Alt på en sykkel er utsatt, kanskje med unntak av aluminiumsramma. Har man ikke mulighet for å spyle over sykkelen regelmessig i løpet av vinteren, er drivverket forvandlet til en stor klump av rust, sand olje og salt når våren kommer krypende.
Når våren kommer krypende, kan sykkeleieren velge mellom to strategier for å være forberedt når vinteren kommer krypende. Den fornuftige tilnærmingen — valgt av de få — er å demontere sykkelen, vaske og rense alt godt og så montere den igjen før den stues bort innerst i boden. Sykkelen er dermed god som ny når den må brukes igjen. Det kalles god planlegging med tanke på vinteren som nå føles så langt unna.
Siden vinteren nå føles så langt unna, velger de mange å sette den rustinfiserte, saltlakedyppede, oljesandbefengte doningen innerst i boden uten noen som helst form for kjærlig omsorg. Dette skyldes ikke ondskap og at man er lei av sykkelen og vil bare glemme, men rett og slett dovenskap. Sykkelen tas fram igjen omtrent ni måneder senere, når den første isen har lagt seg, og nå er det knapt mulig å trå pedalene rundt, siden den nå har godgjort seg i denne seige salt-, olje- og sandmarinaden i løpet av hele våren, sommeren og høsten.
Det er ikke bare drivverk som er saltutsatt. Eikenipler av aluminium popper som fyrverkeri på nyttårsaften. Hjulet ser ut som en slange som bukter seg framover i kolikksmerter. Hvor mange eikenippler må knekke før hjulet kollapser? Hvor mye kolikk må slangen få før den kveiler seg sammen i en haug? Det har jeg ikke tort å finne ut av.
Ser du vintermarinaden?
Til tross for disse problemene, sitter det langt inne å påspandere vintersykkelen flunkende nye deler når man vet hva de skal gjennomgå. Samtidig er det lite lystbetont å måtte ta dypvasken i en kald og mørk kjeller en kald og mørk desember ettermiddag/kveld. På vinterstid er skifte av bremseklosser et ork. Tenk da på hva det vil koste av energi å skifte hjul med påfølgende kassett og bremseskiver, kjede og kanskje til og med bremser (ja, der også utsatt).
Skjønner du tegninga? Denne vintersykkelsesongen er i ferd med å ende på samme måte som polfarerne endte sine ekspedisjoner: I vanære.
Heldigvis kan jeg trille restene av sykkelen hjem fra Grønland, og til og med stoppe på veien for å ta en kald øl.
