En lidelsesreise
Verden trenger ikke nok en tekst om hvor flott den norske fjellheimen er.
Våte og sykkelløse.
Dette skulle bli en annerledes reiseskildring full av det folk ønsker å lese om: Vold, sex og mellommenneskelige intriger. Samtidig skulle du, kjære leser, bli lokket til å gjennomføre den samme sykkelturen. Røros til Alvdal. 180 kilometer over fjellet på omtrent seks dager. Men så gikk det ikke sånn.
Dag 1: Premisset
Sommerens første - og kanskje siste - langtur på sykkel går fra Alvdal til Røros. Fantastisk høyfjellsterreng, flott utsikt og bla, bla, bla. Det var ikke det som var i tankene til Tursyklingslauget denne junidagen. Tursyklingslauget har nemlig gjennomgått noen mentale prøvelser den siste tiden.
Denne turens ene halvdel har profesjonelle utfordringer og vil være lengst ute i åpne landskap og lengst mulig unna åpne kontorlandskap. Den andre halvdelen er i startgropa på et forhold han ser fram til å utforske videre. Han vil aller helst ikke være i nærheten av fjell i det hele tatt, men helst så nære denne jenta som overhode mulig, så nære det går an uten at det bikker over i ubehagelighet og forfølgelse. "På en måte er det kanskje greit at du er på fjellet," sier turhalvdel én tørt til turhalvdel to. "Sjansen for at du spolerer dette blir mindre".
"Å ja? Tror du trenger mer enn fem dager på fjellet for å løse dine problemer i hvert fall," svarer turdeltaker to.
Tonen er satt. Det er i tillegg stort sett meldt dårlig vær. Dette blir herlig!
Dag 2: Reisens høydepunkt
Fjellidyll morgenen dag 2.
Vi er klare, og fjellet viser seg fra sin beste side. En fantastisk morgen på et fantastisk leirsted. Vi legger resten av den store myra bak oss, den vi matte passere dagen før for å komme til leirstedet. Stemningen er på topp. Sola skinner. Bjørketrærne heier oss fram. 10 kilometer i går bare for å starte. I dag har vi på få minutter lagt fem kilometer bak oss. Dette går fortere enn forventet. Med dette tempoet kommer vi til å være ferdig lenge før estimert tid, til stor glede for den ene halvdelen av turfølget. Den andre halvdelen har allerede begynt å se etter nye ruter lenger nord.
Og så ryker kjedet.
Ikke noe problem for godt forberedte gutter. Her er det fram med kjedekutter og kjedelink. Men så viser det seg altså at giret er både bøyd og vrengt. Panikken brer seg. Nei, rettelse: Depresjonen kommer sigende sammen med de regntunge skyene fra nord idet vi begynner å tenke at dette kan være alvorlig. Vi kan ikke gjøre annet enn å klarne tankene med turlunsj: Knekkebrød og smøreost.
Noen timer senere med grubling og utallige telefonsamtaler er jeg på vei tilbake til Røros på det som effektivt nå har blitt en sparkesykkel. 15 kilometer i lunefullt fjellvær. Regn og sol. Sol og regn. På med regntøy, av med regntøy. Vi har ikke klart å spore reservedelen, men vi har fått tak i en leiesykkel. Ingenting stopper denne reisen! Sommerens høydepunkt!
Skulderknekkeren. Sjekk geometrien.
Og så stoppes den likevel brutalt. Leiesykkelen er akkurat maken til den jeg stolt kjøpte for egne penger da jeg var 16 år. Den fungerte bra den gangen, men illusjonen om at kroppen er like fleksibel som i 1994, får seg en stygg virkelighetsorientering på vei opp til leiren som turkompisen har satt 10 kilometer fra Røros. Jeg sitter så vondt på sykkelen at smerten brer seg fra skuldrene og ned mot hofta, og det uten sekken som jeg skal ha på ryggen. Dette kommer ikke til å gå i 18 mil.
Jeg tråkker gjennom myra for tredje gang på en dag. Jeg prøver å gråte litt over denne tapte muligheten til et flott tursyklingseventyr, men jeg er tydeligvis ikke trist nok. Det er som om lillehjernen jobber overtid og klarer å overbevise meg om at dette også er en opplevelse. Og så er det meldt styggdårlig vær, så å snu blir ikke så smertefullt.
Dag 3: Reisens slutt
Vi la oss i hvert vårt telt kl. 18.00 kvelden før. Vi tok to øl hver, medbrakt på den gamle skraphaugen av en leiesykkel, for å roe følelsen og ta den rasjonelle beslutningen: Vi må avbryte. Her kjenner jeg at jeg er litt urettferdig mot leiesykkelen. Den er faktisk i perfekt teknisk stand, men sittestillingen gjør at jeg fremdeles kjenner mila i kroppen fra dagen før.
Vi har ligget i telt i 12 timer og ventet på at det skal slutte å regne. Nå pakker vi sammen og vender nesa mot Røros. Den fjerde turen over myra er bare bitter og kald. Stemningen er på bånn. Halvdelen med det lovende forholdet har fått noen positive signaler om at han muligens kan få litt trøst når han er tilbake, og klamrer seg hardt til håpet i den syltynne tråden. Halvdelen med de profesjonelle utfordringene vet ikke hva han skal gjøre. Han stirrer lengsesfullt mot fjellet mens han trekkes tilbake til hverdagen.
Over myra for fjerde gang på to dager.
Epilog
Du vet smaksprøvene du får i dagligvarebutikken og som smaker så godt at du garantert kjøper produktet? Vår korte flørt med Røros-Alvdal var som den smaksprøven, og vi vil ha hele produktet! Turen er nok ikke så krevende som vi hadde trodd. Den går stort sett på gode seterveier, og den går også innom tettsteder så man slipper å bære med seg mat for alle dagene om man ikke vil. Turen må prøves igjen.
Og neste langtur bærer jeg nok med meg et ekstra gir. For stitursyklister kan det være verdt å merke seg at sykkelbutikker i distriktene gjerne har 9- og 10-delte gir. 11-delt er derimot bestillingsvare.
