Stisykling på norsk
"Knot" er ifølge bokmålsordboka "unaturlig tilgjort språk i skrift eller tale. For en stisyklist betyr det noe helt annet.
Dytt, dytt og dytt.
Vegglifjell, 1.100 meter over havet. Vi står i enden av et dyretråkk som brått har forsvunnet. Hele turfølget har våte sokker og sko og gjørme oppetter ryggen. Bortsett fra han ene som trosser all stisykkelmote og sykler med en stor plastskjerm over bakhjulet. Han har ikke søle oppover ryggen, men han har våte sokker og sko.
Etter fem timer på sykkelsetet innser vi at vi må til å bære og dytte sykkel igjen. Dette er en typisk stisykkeltur i Norge. Alle som har drevet med stisykling en stund og som er litt interessert i å finne nye sykkelperler, har brukt mange frustrerende, kalde og våte timer på å lete etter den perfekte stien som skal gi de evige minnene. Det typiske er også at belønningen – i form av sykling – er minimal.
På denne helgeturen, som til slutt innebar 11 timers sykling over to dager, brukte vi mye tid på kjedelige grusveier, ganske mye tid i myrer (utrolig mye myr på Vegglifjell!) og kanskje en snau time på halvgode stier. Akkurat nok til å i hvert fall få noen fine bilder og lulle oss inn i en falsk virkelighet når årets sykkelminner skal mimres over i løpet av vinteren og planene legges for neste år. For det kan jo godt hende det er en sti i nærheten som faktisk er bedre. Vi tok jo ikke til venstre i det stikrysset på andre siden av den myra. Det må testes neste år!
Godsaker er viktig å ha med seg når man skal på knotetur.
Knot. Dette ordet er altså godt innarbeidet i en norsk stisyklists vokabular, men det betyr noe helt annet enn definisjonen i ordboka. På stisykkelsjargong innebærer det bæring av sykkel i ulendt terreng, dytting i myrer og en følelse av at man har vært veldig lenge på tur men lite på sykkel når man omsider kommer hjem, våt, kald og i verste fall dehydrert og sulten. For man reiser sjelden på tur med knot som formål. Som regel legger man optimstisk i vei, kanskje bare med en liter vann og en banan i sekken, og seks timer senere går drømmene mot alt man skal drikke og spise om man finner sivilisasjonen igjen.
To tusen meter knot for hundre meter flyt. Men fint bilde som går rett i albumet!
Turene på Vegglifjell ble heldigvis litt annerledes. Det er knapt en sti markert i terrenget, og turleder er kjent for å oppsøke knot. Med tre småbarn hjemme blir det bare én sykkelturi året, og da er det ikke så farlig for ham om det er flyt eller dytt. Han er uten barn og på (eller med/ved) sykkel, og det er godt nok. Så vi var forberedt på knot, og pakket deretter, med stor matpakke, rikelig med drikke, sjokokalde, kjeks og frukt. Samt mye ekstra klær selvsagt.
Så gikk det også som forventet. 11 timer på fjellet uten de helt store sykkelopplevelsene. Det er også i skrivende stund usikkert om undertegnede har brukket eller forstuet håndleddet, så sånn sett tok vi knotet til en ny høyde. Det er også i skrivende stund usikkert om turmedlemmet med dårligst kondis og de såreste beina faktisk har kommet seg ut av senga i dag. Det tar på med dytting av sykkel i myr.
Sirlig førstehjelpsarbeid. Brudd eller forstuing? Det vil tiden, eller røntgen, vise.
Det er likevel rart med det, for konklusjonen etter helgen var at alle var skjønt enige om at det hadde vært en strålende tur. Vi hadde tross alt fått rikelig med frisk luft i godt selskap. Og så gjennomførte vi en øvelse som kanskje flere stisyklister burde gjøre oftere: Se opp på utsikten og naturen og tenke hvor vakkert det er og hvor deilig det er å være ute.
Sliten, men tilfreds.
