Sommerflørt på Siljanelva

Aug 14

Aug 14 Sommerflørt på Siljanelva

Padle, ville hun. Stryk ville hun ha.

Kanobæring, en etter hvert familiær akivitet på Siljanelva.

Jeg var smertelig klar over at man bør ha fokus på risikostyring selv om det bare dreide seg om en sommerflørt, like kort og god som et halvt wienerbrød. Kano er ikke noe jeg er ekspert på. Sykkel er mitt prioriterte fremkomstmiddel, og selv sykkelturene pleier å være preget av slit og ødelagt mekanikk, som ivrige lesere har fått med seg.

Det sikreste ville være å kontre hennes utsvevende forslag om kanotur innlagt stryk med noe passe romantisk og passe spennede. Storbyweekend, for eksempel. Langt ifra min smak, men jeg hadde da alltids klare å være fornøyd med museer, parker og romantiske middager i en helg (selvsagt fra fredag etter jobb til ikke altfor sent søndag).

Men så var dette forførende smilet hennes, da. Hjernen sa nei til kano og nei, nei nei! til stryk. Men smilet traff meg ikke i hjernen. Det var hjertet som bestemte, og det var allerede langt nedover elva i kano sammen med denne vakre jenta med det forførende smilet og de blå skinnende øynene. Og så viste det seg til slutt at også hjernen ble med, men bare for å prøve å spille hjertet et puss.

Kanotur fra Siljan til Larvik via Farris dukket opp som et glimrende forslag på Ut.no. Lite visste jeg da at Ut.no knapt oppdateres lenger. Og da jeg etter turen med en bestemt, men vennlig tone tilbød meg å rette de graverende feilene på tursforslaget fra Siljan til Larvik via Farris, ble jeg møtt med stillhet. Jeg venter fremdeles på svar, og nå vet jeg altså ikke om jeg kan stole på Ut.no lenger. Eller, jeg vet jo at jeg ikke kan det. Men nå er jeg på vei inn i en digresjon, selv om den er aldri så relevant.

Ut.no sitt turforslag fra Siljan til Larvik via Farris var som midt i blinken for det møre hjertet. Kano på elv med noen små, overkommelige stryk. Et par bæreetapper, men ingenting som ville ødelegge stemning eller knær. Hjernen hadde på dette tidspunktet gitt opp å komme med innvendinger. Hjertet skulle få lov til å gi det forførende smilet det den ville ha. At hjernen ikke gadd å kontrollere ruten med lokalkjente – noe jeg har mange av – var nok egentlig kun et forsøk på å lære hjertet en lekse. Dessuten, tenkte hjernen, går det til helvete, har det i hvert fall blitt en tur i naturen av det. Det er ikke sikkert verken hjerne eller hjerte ville ha overlevd en storbyweekend.

En tidlig konklusjon er altså at man enten må være svært selvsikker eller veldig dumdristig for å ta med et nytt damebekjentskap på noe såpass usikkert som en padletur uten å ha mye erfaring med denslags. Men etter at jeg hadde sagt ja, blendet av smilet hennes og svevende i på en irrasjonell rosa tåkesky, var det i hvert fall en viss form for risikostyring å legge turen til min oppveksts bakgård. Dersom du enten er dumdristig eller selvsikker (husk: selvsikkerhet kan straffe seg), er det derfor noen råd jeg har lyst til å dele:

Forbered deg godt. Velg en aktivitet du er kjent med og et område du er sånn noenlunde kjent med.
Det holder ikke å bare være noenlunde kjent medområdet. Risikostyring!
Ta med bra utstyr og test det på forhånd. Et romslig telt er deilig luksus.
Sett av mer tid enn det som er strengt nødvendig. Blir det stress, kan det fort bli dårlig stemning.
Sjekk værmeldingen. Vurder en god unnskyldning for å utsette/avlyse turen om været ikke er bra.
Husk ting du vanligvis glemmer. Myggspray, for eksempel.
Gjør plass til god – og mye – mat. Går alt dårlig, kan mye reddes om du drar fram en god chardonnay nederst fra sekken/kanoen/sykkelveska/salveska (stryk det som ikke passer).

Alle punktene på lista var sjekket ut fra min side. Bortsett fra de to første, da. Selvsikkerheten tok overhånd, men det visste vi ikke da vi tok de første padletakene i strålende solskinn under brua i Siljan sentrum.

Turen fra Siljan til Larvik er på 33 kilometer og kan gjøres unna på en helg. Vi hadde satt av fire dager, fordi vi ville ha tid til å nyte noen fine sommerdager. Første dag var hjertet storfornøyd med at det hadde latt seg overtale av det forførende smilet. Vannstanden var riktignok lav, så noe bæring måtte til. Men litt småtstryk fikk vi, og stemningen var god foran i kanoen da vi fant teltplass dag 1. ”Jeg imponerer!” ropte hjertet.

Den riktige følelsen hang fremdeles i lufta på morgenen dag 2. Det ble mer bæring enn det Ut.no hadde forespeilet, men det gikk ikke ut over humøret. Og da vi seilte over Lakssjø og elven videre så ut til å være den flotteste passasjen på hele turen, begynte til og med hjernen å tenke at dette faktisk kunne gå bra.

Så var det stopp.

For dere som lar dere inspirere av denne turen - og da anbefaler jeg at dere tar turen sammen med venner og ikke som en romantisk utflukt - så merk dere Moholt jernverk med en gang. Det var her hele turen var i ferd med å rakne i sømmene. Om det var på grunn av lav vannføring eller om det alltid er umulig å forsere i kano her, sier ikke Ut.no noe om. Og jeg har altså ikke fått svar på tilbudet om å redigere teksten. Men at det her skal være et enkelt parti man må bære forbi, stemte i hvert fall ikke i juli 2017. Vi stod fast på glatte steiner i en elv med veldig lite vann.

En kjapp titt på kartet (det er forresten knapt dekning der, så sånn sett er det også et uheldig sted å få sammenbrudd på), og jeg regnet med at vi måtte dra kanoen over rullestein i fire kilometer. Jeg hadde i tillegg mistet en Croc (dette supre fottøyet skal få sitt eget innlegg ved en annne anledning), og etter å ha avansert 150 meter på én time, begynte panikken å bre seg bak i kanoen. Reaksjonene til ekspedisjonsmedlemmene var riktignok ganske ulik, som dokumentert i videoen nedenfor. Mens ekspedisjonslederen er tydelig frustrert, har ikke alvoret synket inn for den noe naive turkompanjongen. til den frustrrerte så vi avanserte 150 meter på en time før vi dro kanoen på land og slo opp teltet på kulturminnet Moholt jernverk.

Hjernen skrek ”hva sa jeg” i hovmod, uten sympati for hjertet, som så for seg at reisefølget aller helst ville ta taxi hjem. VI kunne ikke gjøre annet enn å dra kanoen på land, og slo opp teltet mitt på kulturminnet Moholt jernverk.

Fordelen ved å være i villmarka på en såpass lang tur, er at man får muligheter til å rette opp disse inntrykkene, selv om du har vært altfor lat i forberedelsene. Vinen ble tatt fram fra sekken, myggsprayen likeså, og en plan ble lagt for neste dag.

Til slutt viste det seg ikke å være så ille. Vi måtte riktignok bære kanoen 1 kilometer langs veien, men det så veldig mye verre ut fra steinene i elva kvelden før. Råd til deg som vil ta turen, er å ta med kanotralla.

Frokost ved Moholt jernverk. Pågangsmotet er tilbake.

Resten av Siljanelva var lettpadlet, og Farris er et lite paradis i seg selv. Det synes i hvert fall vi som har vokst opp i nærheten.

I ettertid har jeg fått vite at de aller fleste som padler Siljanelva, starter nedenfor Moholt jernverk. Det er til og med mulig å leie kano på Auen urtegård. Gjør du det, er det egentlig en padletur på Farris du begir deg ut på. Du går glipp av elveopplevelsen. Etter at turen er på avstand, er det lett å si at det var verdt å alt strevet for padlingen på elva. Det er nå en gang sånn at man husker de gode tingene.

Så ble det forførende smilet snudd på hodet til en sur grimase etter turen? Vel, legger du ut på en usikker ferd med noen du ikke kjenner så godt, så bør du i hvert fall vite om personen tar en utfordring på veien. Mitt reisefølge hadde ikke problem med mygg eller padling i motvind. Til slutt viste det seg at hun heller ikke hadde problemer med å skyve kanoen over rullesteiner og bære den langs veien under stekende norsk julisol.

Grunnen må være at vi hadde med god – og mye – mat og drikke.