Smaken av skuffelse
Skåneleden. Snobbeleden.
Det er på tide å leve opp til navnet mitt. Det betyr ifølge navnebøker den vandrende, og ikke ikke stigepikk, som en vittig unge skulle ha de til på barneskolenYngre enn meg var han også, den respektløse bølla. Men jeg fikk nok som fortjent, for jeg kalte ham matiss - altså ma-tiss - først. Den dag i dag synes jeg mitt spill med ord var mye smartere. Men verden er kanskje ikke enig: jeg har endt opp med en halvdårlig blogg der jeg bruker størstedelen av plassen på betrakte ord, mens den tidligere medeleven drev et suksessrikt webdesignforetak sist jeg hørte om ham.
Men det skal altså vandres. Og hvor bedre å starte enn i flate, fortryllende Skåne. På de mest idylliske stedene er åkrene som lange, dovne, grønne dønninger. Veiene svinger seg gjennom dette landskapet som om det skulle ha vært et frodig Toscana (har jeg hørt; jeg har ikke vært i Toscana så kan verken bekrefte eller avkrefte dette, som det politisk korrekt skal sies). Åkerlandskapet avbrytes av skoger bebodd av store, gamle, kloke løvtrær. Tenk hvordan det så ut her før det industrielle landbruket tok for seg? Da kunne man ha vandret barbent i ukesvis på et teppe av mykt løv, med beskyttende trekroner over seg. Det som er igjen av skogen, er majestetisk, men det er kun lapper tilbake.
Leden er stort sett godt merket.
Kysten på Skåne er er pepret med idylliske småsteder. Og sandstrendene er lange og hvite, og omfavnes av det blå havet i Östersjøen eller Kattegat.
Selvfølgelig skal vi feriere her! Selvfølgelig skal vi vandre her! Men med store forventninger, kommer også gjerne store skuffelser.
Stenshuvuds nasjonalpark. Hadde bare mer av leden vært i sånt terreng
For vandreren framstår Skåne som et paradis. Det beskrives om milevis med vandrerruter i nettverket Skåneleden, behørig merket med små oransje små plakater. Så synd ikke flere bruker nettverket, tenker jeg når jeg legger planene på våren. Jeg skulle bare ha visst.
Øynene har sett seg ut Österlen-delen av leden. Den går langs kysten av Östersjøen, og reklamen inneholder videoer av lykkelige barnefamilier med minstemann i bæremeis. De er jo akkurat som oss: friluftsinteresserte, unge, sunne og blide! Hadde jeg visst hvordan man klager på villedende reklame i Sverige, ville jeg sendt en høylytt protest. Tenker jeg nå i ettertid.
Dette blir kanskje forvirrende for deg, mamma (min eneste leser, så jeg kan like godt henvende meg direkte til deg). I noen setninger beskriver jeg betagende landskap og flotte innsalg, mens jeg i andre setninger gir sterke hint om at turen ikke var som forventet, for å si det mildt. Vel, la meg da få komme til poenget.
Skåneleden, eller i hvert fall etappen vi gikk på Österlen-delen (jeg vet ikke om kalles en delled, sub-etappe eller noe annet, men når sant skal sies så bryr jeg meg ikke: jeg skal nemlig ikke gå der igjen!), suger. Og her er grunnene:
Österlen er et snobbehøl. De idylliske småstedene som jeg nevnte tidligere, er fulle av gallerier og andre sjapper der det selges dyre designerting. Ingenting en vandrer har bruk for. Det finnes ikke ett eneste overnattingssted der man kan få en seng, middag og frokost. Nei, alt er treretters til en pris som vandrere ikke har lommebok til (og alt er dessuten fullbooket). Og når vi er inne på vandrere, all turismen på Österlen er bilbasert, så store deler av delleden, sub-etappen eller hva det nå kalles (jeg sier det igjen: jeg bryr meg ikke, for jeg skal aldri sette mine føtter der en gang til) går på bilveien. Enten er det hovedfartsårene eller så er det småveier som er så trange og tungt trafikkerte at vandreren må ut i grøfta når det kommer en bil imot.
På let etter teltplass. Vi måtte gi opp.
Grunnen til leden går på veien, er selvsagt at hele kystlinja er privatisert, så der har ingen lov til å bevege seg. Det liberale Sverige kan du få billig av meg. Det er lett å si at du er liberal om du har din egen strand der ingen får lov til å gå. Da kan vi andre få lov til å være liberale der vi vandrer langs kantlinjene på asfaltveien med kystgløtt mellom villaene. Du får se (såvidt), men du får ikke føle sanden mellom tærne. Vel, farbror Svensson, jeg er faktisk ikke interessert; jeg synes sand er ekkelt og foretrekker de norske svabergene (mer om det i et annet innlegg)!
Og når vi er inne på liberalismen: på Österlen betyr det at det er helt umulig å finne et eneste egnet sted å finne teltplass. Enten er det vei, eller så er det nasjonalpark med regler som får en til å føle seg skyldig bare man setter sin fot i den, eller så er det buskas der det ikke en gang er store nok flater til å koke en liten kjele med vann.
Den lykkelige småbarnsfamilien i reklamevideon er tydeligvis filmet på starten av en dagsetappe, uvitende om hva som ligger foran dem. For etappene er 15-20 kilometer lange, og det finnes ikke et eneste krypinn underveis. Det er mulig de fleste småbarnsfedre er sprekere enn meg, for jeg klarer ikke 20 kilometer om dagen med barn i bæremeis. Men det finnes altså ikke et eneste sted å sove underveis. Nå vet jeg hvordan Josef og Maria følte det, ikke et plass på et eneste herberge. Her er det ikke en gang et busskur.
Det er kanskje drøyt å dra sammenlikningen til Josef og Maria. Men så er ikke historien om Jesu fødsel troverdig heller. Ifølge historien måtte Josef vende tilbake til sin fødeby for å for å bli talt i romernes folketelling. Romerne ville selvsagt aldri ha talt folk der de var født. Deres byråkrati var altforgodt utviklet til å bry seg om slike trivialiteter. De telte folk for å skattlegge dem, og da måtte de telle dem der de bodde, ikke der de ble født. Det er en hån mot den romerske effektiviteten å tro på en sånn historie.
Så da var det endelig sagt. Noen ganger er det ting man har lyst til å si, men så får man andre mulighet. Men når det gjelder overnatting på Österlen, finnes det riktignok noen eksklusive gårdshotell langs ruten. De er reservert et halvår i forveien, av folk som kjører bil fra stockholmstraktene til keramikkverksted til galleri til gårdshotell. Jeg føler meg som en dust der jeg går i grøftekanten mens nok en bil passerer. De kjører i det minste ikke fort, det skal de ha. Men å kalle dette vandrerled, er som å kalle tanta mi for onkel.
Ikke la deg lure. Du må gå kilometervis på asfaltveier for denne utsikten.
Skåneleden har hundrevis av etapper. Som matanmeldere på restaurant, valgte vi fra menyen og lot etappen Kivik-Simrishamn på Österlenleden være representativ til å felle dom over hele leden. Den er 21 kilometer lang og planen var å gå den over to dager, med overnatting i telt underveis. Vi måtte avbryte fordi vi ikke fant noe sted å slå opp teltet. Jeg gidder ikke lenke til Skåneleden av ren skufffelse. Om du vil finne ut selv og la deg forlede av reklamevideoer, så kan du duckduckgoe.
