Kyststien
En kjærlighetserklæring til sva.
Finnes det noe mer idyllisk enn svaberg av granitt, polert av isens trege bevegelser over hundretusenvis av år? Det er et retorisk spørsmål, og nå ligger de der til forlystelse for oss besøkende i all slags vær. Gå barbent over dem en solrik sommerdag, og varmen vil fylle deg med, ja, jeg skal ikke gå helt new age her, men det er deilig. En regntung høstdag er det verdt å studere lysspillet i steinoverflaten. Jeg føler jeg aldri får nok tid i dette terrenget. Men nå skal hver eneste meter av kyststien i Brunlanes i Larvik kommune traskes. Det skal bli svabergoverdose.
Vi gjør oss klare til ekspedisjon.
Det er dette som er sommerens store høydepunkt. Ingen eller ingenting skal kunne spolere tre dager i det som er verdens vakreste landskap. Det vil kanskje brukes mot meg at jeg ikke er objektiv når jeg så ubeskjedent utpeker akkurat dette landskapet til verdens vakreste, siden jeg tråkket mine barneføtter i Larvik kommune. Til det vil jeg bare si at det er ikke sånn at jeg er unnfanget, født og oppdratt på et svaberg. Om det skulle være sånn at det er utsikten fra barnerommet som for hver enkelt definerer hva som er verdens vakreste landskap, ville det for min del vært et helt vanlig boligfelt og en den gangen passe forurenset elv. Men sånn er det ikke.
Skjønner du hva jeg mener, eller?
Verdens vakreste landskap over tre dager, og ingen skal spolere det. Som sagt. Værmeldingen varsler sol, selv om man i disse dager like godt kan spørre ei gammel dame med følsom gikt som å konsultere Yr for et treffsikkert værvarsel. Det er jo ganske snodig at det titt og ofte regner, mens Yr hardnakket påstår at det er klarvær og sol. Sannheten er tydeligvis heller ikke alltid objektiv.
Skuffelsen fra Sverige er et tilbakelagt stadium, og det er med store forventninger vi legger ut på denne vandringsleden. Forutsetningene for denne turen er annerledes enn det vi har lett etter de seneste årene: det har gått folk her før, for å si det sånn. Kyststien er ikke krevende, det er 30 kilometer i relativt flatt terreng der mesteparten går på sti, over svaberg (ååå, svaberg…) og i sand. Men for oss blir det krevende, all den tid turduoen har blitt en trio. Det føles som om det i gamle dager var plass til uendelig med luksusartikler i sekken. Nå består mesteparten av oppakningen av bleier, barnemat og små klær. Og den lille personen selv da, selvsagt. Hun opptar all plassen på min rygg, sammen med kamerautstyr, min tannbørste og biteskinna. Denne gangen må faktisk stolene vike. Men biteskinna får bli med. Det er med stor forundring jeg ser konemor pakke med en bok, men jeg kan ikke si noe: hun skal bære den tyngste børen. Liggeunderlag, telt og all mat går i hennes sekk. Pluss, pluss.
Eksempel på avstander. Det er godt skiltet, men uansett så å si umulig å gå feil: det er jo bare å følge kysten!
Det er sikkert mang som er mer erfarne pakkere enn oss, og som hadde fått med seg mye mer eller tatt andre valg. Vi har for eksempel ikke lært av erfaring, og stoler altså blindt på Yr. Det betyr denne gangen at regntøy ikke er med. Det ville ikke vært like enkelt på et sted der klimaet er mer lunefullt, men her er vi ganske sikre på at det skal gå bra. Vi synes vi har pakket kun det essensielle, men samtidig har vi ikke plass til mer.
Klare og motiverte av utsikten.
Vi skal ta det rolig. Kyststien kan enkelt gås på en dag. Men vi skal stoppe når det gjør vondt, og allerede etter noen meter forstår jeg at det vil komme til å gjøre vondt. Bæremeiser er nemlig på én side et kjekt redskap til å frakte småbarn i ulendt terreng, sånn at vi kan dra dem med oss til steder for å realisere våre drømmer selv når småtråkk kommer i veien for sånne ting. For at passasjeren på ryggen også skal hal litt komfort, er bæremeisene på en annen side så stive at de ikke sitter ordentlig godt på ryggen. Det er derfor denne turen må gjøres sommeren 2022 – neste år er lilledragen så tung at bæremeisen vil gnage seg inn i skuldrene mine sånn at den må opereres ut.
I år vil det gå. De drøye 30 kilometerne skal tilbakelegges over tre dager. Foruten å stoppe når det gjør vondt, skal vi ta pauser når vi er sultne, når vi synes det er så fint at vi må nyte utsikten og når vi vil bade.
Svaberg og barnevennlighet: de er i hvert fall gode å løpe på til du faller.
Jeg kan like godt stoppe her og forklare litt om min fascinasjon for landskapet vi skal velte oss i. Svaberg er ikke unikt for kyststien. De finnes i hele Norge og langs hele Vestfold-kysten. Svabergene ble dannet på slutten av siste istid av mengder smeltevann som inneholdt sand, grus og stein. Disse massene polerte bergene. Det som er unikt med Vestfold, er at den dominerende bergarten gjør svaene så utrolig vakre. Og det som er unikt med kyststien i Larvik, er at det altså går an å gå i dette landskapet i timevis. Andre svagale vil hevde at man trenger bare et lite svaberg som man kan ligge og klemme på, som en sjøstjerne. Hver sin smak.
Teltplass natt 1, på en bortgjemt steinstrand med drivved.
På kyststien strekker svabergene seg utover som, ja, noen vil kanskje si som sommerbrune kvinnelår. Men ikke jeg. Jeg er anstendig gift, smidd i lenkene på rådhuset en sur marshverdag, til noens fortvilelse Og da prater jeg ikke om gamle flammer som gråtkvalt måtte innse at jeg formelt var ute av markedet; jeg har blitt såpass gretten og sær at de få gamle flammene er skremt bor for lengst. Egentlig er jeg overrasket over at en så pen og smart kvinne som min utkårede, ville gå til alters (eller skrivebordet i rådhuset, i dette tilfellet) med meg i det hele tatt. Nei, de forsmådde e heller de som har en utstrakt oppfatning om at et giftermål ikke nødvendigvis er for de to hovedpersonene, men for alle andre rundt. De forventer fest etter tradisjonell oppskrift. Slekt skal følge slekters gang. Men jeg vil aldri tillate at det holdes en tale i et bryllup der jeg er en av to hovedpersoner, uten at jeg har lest korrektur først. Jeg orker ikke mer intetsigende pjatt. Barndomsminner hører eksempelvis hjemme i en bursdagstale. Venneplaner for framtiden hører hjemme i en fjesbokgruppe. Uff jeg orker ikke mer. Tilbake til sva.
Tidvis går stien helt i fjæra.
Vi snakker om svaberg som sommerbrune kvinnelår. Eller, det er det vi IKKE snakker om. Vi snakker om at svabergene ligger der som glinsende kyllingfileter. Når vi beveger oss sørover, slår det oss at i noen områder ser ikke svabergene ut som solbrune kvinnelår, men elefanthud, muligens solbrune elefantkulår. Det er mulig det er overflødig å legge til solbrune, for elefanter ferdes jo alltid under sola. I hvert fall de som ikke er stengt inne et dyreparkbur eller holdes på sirkus til vår perverse forlystelse.
Kyststien er det største utvalget av tilgjengelig svabergområder i Vestfold. Dette landskapet er ikke spektakulært, som nasjonalparker i USA er spektakulære, eller ekstremt, som fjellheimen er ekstrem. Naturen her representerer en lunere ynde, en mer en jordnær skjønnhet. Hverdagsskjønnhet. Det er en ullgenser med tidløst mønster strikket av bestemor.
Sovepause for den minste av turtrioen.
Så skal det sies at det ikke bare er svaberg langs kyststien. Inne i vikene er det strender, små skogholt og annen snacks som gjør at det aldri er kjedelig og alltid noe å observere. Vi stopper for å bade i en liten vik. På en brygge inntas et lett måltid mens vi skuler mot horisonten. Og så er det selvsagt campingvogner.
Variert terreng.
Kyststien går gjennom området med Norges største campingvogntetthet. Det er så tett at vi blir svimle av stanken av sololje der vi vandrer forbi vogn etter vogn så langt øyet kan se. For noen år siden ville en tur på kyststien vært spennende også for de sosialantropolginteresserte, men nå er campingvognlivet så behørig dokumentert i populærkulturen at det ikke er så mye mer å forske på.
I stedet det vi som er den sosialantropologiske kuriositeten, et vandrende følge betraktet som en omreisende liten sirkustrupp med all slags triks i sekkene/bæremeisen. Inntrykket forsterkes av den hojende krabat i bæremeisen: bæ bæ lille lam avløses av lille Petter edderkopp. Folk forventer at noe er i gjære. Nei, vi traver videre før vi blir overfalt og tvunget til å framføre et gjøglernummer.
Detalj fra campingplass.
Men det skal sies at campingplassene også har sine fordeler for oss som har begrenset plass i sekken. På flere av dem har de ølservering, og de har kafeer/restauranter. Så det er faktisk mulig å planlegge turen uten å ha med seg så mye mat. Det er derimot ingen butikker langs kyststien, så campingplassene er eneste mulighet til forsyninger. Noen har godt utvalg, andre lite.
Teltplass natt 2, idyll i naturreservat.
Kyststien i Larvik er unik i den forstand at den faktisk er kystnær. Kyststier i andre byer går blant hus og på grusveier kun med sjøgløtt mellom husene; hele strandlinja er rett og slett privatisert. Men heller ikke på kyststien i Larvik er det perfekte forhold for oss som skal tilbringe flere dager her og skyr campingplasser. Å finne plass for telt i tråd med friluftsloven er en utfordring. Enhver kolle, enhver vik, ethvert skogholt er okkupert av ei hytte. Å sove under åpen himmel er en åpenbar løsning, men med en toåring på slep er det en praktisk umulighet: vi trenger en teltduk som kan stagge henne når hun skal sove.
Idyll eller hva?
Så hvordan skal man kunne oppsummere sommerens vakreste eventyr? Det normalt høythengende, hårete målet om å finne paradiset uten å måtte dele med resten av den ignorante mennesketen, må pent legges til side. I juli er det så mye folk at man skulle tro ingen reiste utenlands (men det gjør de jo, ingen føler flyskam lenger, men heller at det å fly til Sør-Europa er en så sterk menneskerett at de driter i at barn og barnebarn vil måtte komme til å brenne på en overopphetet klode så lenge de får sin årlige tur til Malaga). Samtidig er det så vanskelig å finne plass til fritelting at når du først finner det, er du garantert å være alene. Så er det da heller ikke så mange som bruker så lang tid på kyststien som det vi valgte å gjøre. 30 kilometer er tross alt unnagjort på en dag i dette terrenget.
Detalj fra Kyststien.
Men vi skulle ha vår (over)dose svaberg. Det kan ikke forventes at man skal ha kyststien for seg selv; den er en av Larviks stoltheter, tilrettelagt, bynær og populær og Løsningen er imidlertid enkel: blir du lei av folk, så se en annen vei. Mot havet, for eksempel.
Mølen, et av høydepunktene på Kyststien.
Og vi var strålende fornøyde etter 30 tilbakelagte kilometer. Skuldrene var vonde, ja, men glade etter tre dager i så fantastisk landskap. Selv minste medlem av turtrioen har lært seg å elske sva; jeg kan ikke tolke den konstante sangstrømmen fra bæremeisen som annet ode til den omkringliggende naturen.
Søte små føtter på en av steinstrende på Kyststien.
Kyststien i Larvik er 35 kilometer lang fra Stavern til Tvedalen. Vi jukset bittelitt og startet ved Rakke, for det var det enkelt å parkere. Så avsluttet vi ved Helgeroa, fordi vi ikke hadde noe interesse av å gå helt til slutten. Mulig det er fint der også, men ingen svaberg. Les om kyststien her.
