30 utenetter: En statusrapport
30 utenetter på et kalenderår er ingenting for villmarkens døtre og sønner. Men hvordan går det for en byråkrat?
Etter regn kommer sol. Før natt 18 ved Katnosa.
Natt 18. Dette ulne prosjektet om å sove ute 30 netter i løpet av ett år må for all del ikke bli en besettelse. Det er vel derfor jeg tviholder på at dette er et uformelt mål og at det ikke er så farlig om jeg når det. Det er også det som sikkert gjør at jeg sykler 40 kilometer til Katnosa i Nordmarka i Oslo for å sove i trivelige omgivelser. Hadde det vært en besettelse, kunne jeg like godt ha satt camp i bakgården.
Dette tenker jeg altså mens jeg står under mørke og våte skyer mens jeg skuer mot den blå himmelhvelvingen over Oslo sentrum. Det vil si, jeg er i en prosess der jeg overbeviser meg selv om at dette ikke er en besettelse. I tillegg konkludere jeg med at det ikke holder å søke på ”Oslo” på Yr for å få et godt lokalt værvarsel for Nordmarka. Men det er for sent å snu, og den forestående natta blir altså en del av statistikken.
Ideen med 30 utenetter oppsto rundt nyttårstider, muligens som en idé til et forsett og dermed en måte å motivere meg til å bli enda flinkere til å komme meg ut. For alle vet jo at nyttårsforsett aldri brytes. De fases forsiktig ut, blir ulne mål for så å repeteres neste år.
Så dette er ikke noe nyttårsforsett. Det er altså heller ikke en besettelse, men et ullent mål. Blir det en besettelse, frykter jeg det kan bli noen kalde netter mot slutten av året. Og jeg er ikke en gang så god på halvkalde utenetter, noe jeg fikk bevist for meg selv på nyttårsaften 2016.
Til tross for sen vår, dårlig vær og ødelagte sykler, er jeg overraskende nok i rute til å nå det ulne målet. En kjapp telling viser at jeg har 18 utenetter, og da er det på tide å gjøre det offentlig.
Her er status så langt.
Natt 1: Hemmelig sted i Lillomarka
Stedet er selvsagt ikke hemmelig, men med så mange teltere i Oslo, vil jeg ikke bidra til enda mer trengsel på stedene jeg kjenner til. Jeg har hørt Øyungen er fint, folkens.
Natt 1: Eksperimentering med nytt oppsett og fuktig ved til tross, hyggelig var det.
Ikke det at dette stedet var så tilgjengelig heller. Det lå fremdeles snø i Lillomarka, så om det gikk en sti dit, aner ikke jeg hvor den går. Så sånn sett kan man vel si at adgangen er hemmelig selv for meg.
Svært våte sykkelsko ble emneknaggen på denne turen etter hvassing i råtten og våt snø. Det var også på denne turen at jeg eksperimenterte med å sove med presenning over sykkelen, og det var altså på denne turen dette oppsettet nesten drev meg til vanvidd. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger sykkelen veltet, men jeg fikk da sove i en slags sideveis posisjon ved å holde litt avstand til sykkelen. På vei hjem regnet det selvsagt.
Natt 2 og 3: Rottungen og Store Sandungen i Nordmarka i Oslo.
Natt 3: Camp er satt ved Store Sandungen.
Natt 4, 5 og 6: Finnskogen
Natt 4: Vi kom sent fram til Finnskogen, og fant et ok sted før syklingen startet dagen etter. Merk at plaststolen ikke var del av oppakningen.
Natt 7 og 8: Røros
Dette triste eventyret kan du lese mer om her.
Natt 9 og 10: Store Sandungen i Nordmarka i Oslo
Tursyklingslauget er ikke kjent for å henge med hodet lenge. Så dagen etter at turen over fjellet fra Røros til Alvdal var avbrutt, tok vi en kort trøstetur i lokale strøk. For en gangs skyld var dramatikken nøktern og selvpålagt. Vi utforsket en ny camp, besøkte Oslos høyeste topp – Kjerkeberget – og ble solbrente på grunn av den sterke sola som kamuflerte seg bak en gufsete vind.
Natt 10: Fra utflukt til Kjerkeberget, Oslos høyeste topp.
Natt 11: I foreldrenes bakhage
Det er nå du kanskje begynner å tenke at besettelsen er i ferd med å sette inn. For hvem sover frivillig i bakhagen når man har en god seng tilgjengelig bare meter unna? Det er egentlig bare fordeler ved å sove ute hjemme. Du blir ikke forstyrret av at andre trenger inn på din soveplass, begynner det å regne kan du trekke inn og om morgenen kan du unne deg en frokost uten villmarkas restriksjoner.
Natt 12: Sandvika, Tjølling
Morgenstund etter natt 12.
Å, for en natt! Dette var min første natt rett under åpen himmel. Det var ikke planen, men niesen min kapret hengekøya. Det ble en natt der jeg våknet ofte og egentlig ikke ville legge meg til å sove igjen. Kysten langs Larvik er for meg det vakreste landskapet jeg kjenner til. Svabergene er vakre om dagen, men å ligge der på natta og se dem klokka ett, og så klokka og klokka tre, for så å bli vekket av sola klokka seks, var en ny opplevelse. Anbefales! Husk at norske sommernetter er fuktige, så pass på at du har egnet sovepose.
Natt 13: Ommen, Nesodden
Dette var en utenatt på impuls, og beslutningen ble tatt på slutten av enlang og guffen regndag. Jeg trives best inne i dårlig vær, men reisefølget hadde klare brakkesykesymptomer. Dermed bar det ut. Heldigvis ble det ikke mer regn. Det gamle tunnelteltet for tre ble benyttet, og ble lagt ut for salg på Finn rett etterpå. Skal man ha en koselig kveld for to, må man ha litt takhøyde.
Natt 14, 15, 16: Siljan til Larvik via Farris i kano
Stort kuppeltelt og strålende være gjorde nettene til en drøm, bokstavelig talt. Denne turen fortjener et eget blogginnlegg, og det er mulig det kommer.
Morgenidyll etter natt 14, fra Gorningen i Siljan.
Natt 17: Grefsenplatået, Oslo
Spontan beslutning klokka 11 en tirsdag kveld og spontant avbrudd etter at regnet kom onsdag morgen klokka halv seks og presenningen til hengekøya lå trygt forvart (les: glemt) hjemme. Tursyklingslauget skal tilbake hit snart, for det er noe med å sove med utsikt over hele Oslo.
Natt 18: Katnosa i Nordmarka i Oslo
Da er vi tilbake til starten av denne teksten. Teltplassen ved Katnosa er et av de vakreste stedene jeg kjenner til i Oslo, men det måtte altså bli august før jeg kom meg dit i år. Bortsett fra ekstremt hissig knott, ble det en kveld, natt og morgen som jeg har blitt vant til og bortskjemt med her på disse kanter: Stillheten avbrytes bare av lekende ekorn i trærne.
12 netter igjen. Og jeg er helt besettelsesfri.
Det lokale dyrelivet på vei hjem etter natt 18.
