30 utenetter: Elsykler har ikke sjel
Tørk av deg gliset, Grunde!
Natt 20 og 21: Katnosa, Nordkmarka, Oslo (egentlig Oppland, faktisk)
Tursyklingslauget vet å sette kos først, alt i det enkle friluftslivets ånd. Vi har vist at sykkelen kan pakkes til man nesten sykler på felgen, og likevel ha en fantastisk tur. Trikset er å spise opp all maten tidlig på turen, før de lange kilometerstrekkene blir vanskelige med overlast.
Så det er klart jeg føler meg en smule skeptisk – nei, sveket – når Tursyklingslaugets andre del har gått til innkjøp av en pent brukt sykkel og montert på en flunkende ny motor.
Jeg har ikke noe i mot elsykler, men alt til sin tid. Medlemmene av Tursyklingslauget er unge menn i vår beste alder. Vi har ikke gjort oss fortjent til vår Real Turmat før vi er sure i beina. Vi svetter oss fram dit vi skal, og vi bader oss rene igjen, uansett årstid. Men nå skal det altså knapt forbrennes en kalori, tenker jeg, mens jeg skuler misunnelig på fremmedelementet med klump på kranken, som en kreftsvulst.
Bafangmotoren kan monteres på nesten enhver sykkel. Du kan altså bruke en fin sykkelramme, de aller færreste ferdigproduserte elsykler kan i dag kalles fine. Bafang er prisgunstig og så enkelt å sette opp at man kan gjøre det med et minimum av kunnskap om sykler.
”Dette blir luksus!” sier Grunde, og peker på vogna bak. Med drahjelp på kranken er det fantasien som setter grenser for hva vi kan pakke med oss. Men så viser det seg altså på veien at Grunde har glemt rødvin, smør, egg, bacon og knekkebrød. Jeg orker ikke å protestere, for han passer på presentere mangellista si på vei opp bakkene fra Hammeren, inn i Nordmarka. Han har hvilepuls, jeg har tendenser til hjerteflimmer i prosessen med å prøve å holde følge.
Og sånn fortsetter turen innover i Marka. Grunde snakker om vær og vind, jobb og damer, mens han behersket fyker av gårde. Jeg kommer halsende etter, og svarene begrenser seg til ”hæ?”, ”ja”, ”ha”, og ”nei” innimellom pustingen.
Ladestopp, og vi har rutinene klare: Crocs på, stol opp og ølboksene fram.
Elbilsjåførers verste mareritt – og her har jeg kun andrehåndsinformasjon – er å ikke nå fram til ladestasjonen før det er tomt for juice (kaller elbilsjåfører energien på batteriet for juice?). Det viser seg altså at dette også er en bekymring for elsyklister. Og vet du hvor langt det er mellom stikkontaktene i Nordmarka? Vel, vi fant en til slutt, med måleindikatoren på sykkelen nesten på bunn. En halvtime med lading før regnet satte inn, og Grunde kan bykse inn i mørket igjen. Jeg står tilbake enda mer miserabel. Ikke bare er bakkene enda tyngre når de er regnvåte, nå har jeg i tillegg på en klam regnbukse. Jeg synes jeg hører Grunde le høyt av glede og oppspilthet langt der framme i mørket.
Det er det som er paradokset med denne nye konstellasjonen i Tursyklingslauget: Fyren uten elsykkel taper uansett om fyren med elsykkel har energi på batteriet eller ei.
Konklusjonen etter turen er at Grunde kjøper et reservebatteri. Og jeg? Jeg må hvile litt.
Turens Blair Witch-øyeblikk. Noen har kverket en mink og hengt den opp etter nakken i et tre rett ved campen. Et tegn til oss? Er vi ikke lenger ønsket i området?
(Utenattmummer 19 ble også tilbrakt på Katnosa. En enorm regnskyll tvang oss tidlig i seng, og regnet på presenningen var så øredøvende at turkameratene måtte kommunisere vis SMS. Dagen etter var det sol).
Stemningsbilde etter utenatt nummer 19.
