Stolleken
Dette er en tekst om friluftsliv og å sitte på rævva.
Å pakke til tur. Hvor mange ganger har du ikke stått der med en sko i høyre hånd og en kjele i venstre og tenkt "hva skal jeg velge?!" Det har hendt at jeg har vurdert å kansellere turer kun på grunn av det gigantiske berget pakkingen representerer.Man går løs på oppgaven med en blanding av sorg, fortvilelse og desperasjon. Jeg antar at det er litt på samme måte som de som spiser sitt siste måltid før en henrettelse, har det.
Disse vonde følelsene kommer altså fra at man ikke har plass til alt. Vi slipper nemlig ikke unna slankehysteriet når vi skal på tur heller. Storbylivets tyranni med tidspress og motehysteri er lettere å legge bak seg blant grantrær og på vidder, men vektdiskusjonen unngår man ikke. I byen teller vi kalorier. Vi er på lavkarbodiett og spiser sjokolade kun på lørdager (og fredager og søndager. Og så mandag om det er noen rester til overs fra helga. Og kanskje en liten trøstebit på tirsdag fordi helga fremdeles er så langt unna.)
Så er det ut på tur, og du må begynne å telle gram. Du står der med begrenset plass og vet at turens vellykkethet i stor grad avhenger av at du ikke sliter deg ut. På tur kan du bade naken i et grumsete tjern med akkurat den kroppen du har, men vekthysteriet vil uansett ta deg. Gram skal spares der de slankes kan. Jeg har ultralett liggeunderlag og titanbestikk. På sistnevnte sparte jeg sikkert hele fem gram! I tillegg er det plassbehov å ta, og på sykkel er det alltid fristende å la teltet bli liggende hjemme.
Stol i praksis. Det hadde ikke vært så ålreit å sitte på bakken der! Og ikke kom å si at du ville ha foretrukket stokken.
Men tur skal jo også være kos og ikke bare et anorektisk problem. De fleste turfolk passer derfor på å i hvert fall pakke en liten ting de kan unne seg med blant stinkende sokker og lunken havregrøt. Luksusdetaljen tar gjerne form av noe spiselig, som sjokolade eller en liten flaske med rødvin. Jeg har en kamerat som pleier å feste en bålpanne til sykkelstyret. Og her kommer vi til kjernen i denne saken, for min luksusartikkel er en stol.
Teknologien spiller heldigvis på lag, for når det kommer til å ta med stol på tur, var det definitivt ikke bedre før. Jeg skal ikke prakke på deg anbefalte turstoler før jeg blir sponset, kjære leser, men det finnes ulike løsninger der ute. Jeg skal i stedet prøve å forklare hvorfor jeg velger en stol framfor sjokolade og rødvin (selv om det vel skal sies at jeg ofte får plass til det også).
Det blir faktisk en del sitting på en tur. Man sitter til lunsj, og når man kommer fram til campen, vil man gjerne hvile litt ute før man pakker seg inn i soveposen. Er det fin solnedgang, finnes det ikke noe bedre enn å stirre på den mens man lener seg tilbake i stolen sin. Sitter man ved bålet, kan man drømme seg helt bort mens man stirrer inn i flammene og lener seg tilbake i stolen sin.
Ser du hva nøkkelen er? Et sitteunderlag er muligens bedre plassmessig og gir unektelig en stor fordel på den anorektiske pakkeskalaen. Men man kan ikke lene seg tilbake på et sitteunderlag. Det eneste et sitteunderlag gjør, er å holde deg tørr i baken. For å få litt ryggstøtte, må du bruke hendene, og da er sjansen stor for at du støtter deg på en kongle eller en spiss stein. Og når du endelig finner en noenlunde behagelig stilling, kommer armene dine til å måtte slite med å holde overkroppen oppe.
Og så skal du sette deg og reise deg. Det er en krevende øvelse selv for dem med gode knær. Man må krøke seg ned som en gammel og sliten ku når man skal sette seg, og så man man mobilisere de samme kreftene til den gamle kua når man skal reise seg igjen. Man kan selvfølgelig sette seg på en stein, men da skal man ha viljestyrken, og muskelstyrken, til en veltrent buddha for ikke å senke sammen i ryggen som en gammel krok etter få sekunder.
Stol i praksis. Du ville ikke ha sittet på bakke der. Hvem vet hva de sauene har lagt fra seg. Vått i graset er det også på morgenen.
Med en lett turstol er det som om du har tatt med deg stua ut i naturen. Du kan sette deg uten anstrengelse, lene deg rolig tilbake, strekke ut beina i full lengde uten å tenke på at du blir våt på leggene. Og så kan du sitte der, med hendene godt plantet i bukselommene og nyte utsikten. Eller høre på regnet under presenningen uten å måtte tenke på at du plutselig kan sitte i en liten, men sint bekk.
En god turstol er så god å sitte i at du ikke egentlig har lyst til å reise deg fra den. Den er så lett å pakke opp og ned at du kan ta den opp selv om du bare skal ha en kort pause. Du har lyst til å bruke turstolen. Eller rettere sagt, du har lyst til å sitte i den. Og sitte. Og sitte.
Og mens du sitter der, tar du opp sjokoladen som egentlig skulle blitt hjemme på grunn av vekten. Så var det ikke så verst å ta den med likevel. Det var plutselig verdt å dra på både stol og sjokolade.
