En ode til et utskjelt fottøy
Det er på tide å ta tilbake Crocs'en fra rånere og harryhandlere.
Ja, de er et sår på øyet. To store klumper som synet automatisk dras mot, og du tenker at denne personen må ha tenkt at i dag er dagen jeg gir opp. To stykker små flytebrygger så man får litt oppdrift mens det sakte går opp for en at om dette faktisk er livet, ja da kan jeg like godt ta på meg noe på føttene som visuelt reflekterer hvordan jeg føler meg. Og ser du noen som i tillegg har valgt rosa eller selvlysende grønne, ja da er det lett å trekke konklusjonen at disse skulle ha noen sko som reflekterer taperstatusen deres, og så hadde de kun de fargene igjen i deres størrelse.
Og så kan du tenke at det disse menneskene har hatt valget mellom disse fargene og å gå videre til neste butikk, og har landet på at det siste alternativet er for mye ork. Samtidig er det lett å trekke videre konklusjoner om at disse rosa byllene faktisk har en funksjon som lykkepiller i skoform, og som gir brukeren et visst overskudd all den tid de henger med hodet mot bakken.
Jeg kan vagt erindre da Crocs kom til Norge. Dette fottøyet - litt sandal, litt tresko (uten tre), litt tøffel - ble, ifølge min hukommelse en slager. De var en hit på strendene. Og så ble de en hit blant helsearbeidere. Og så plutselig var de aller fleste sine føtter altfor fine til å bli sett med et par Crocs. På kort tid gikk fottøyet fra å være allemannseie til å være harrymannseie.
Sånn går det gjerne når form vinner over funksjon. For om Crocs møter utfordrerne som nå er blitt stuerene i de motebevisste hjem - Havaianas, for eksempel - vil det bli knockoutseier for dette klumpete fottøyet i alle kategorier bortsett fra skjønnhetskonkurransen.
Ettersom denne bloggen først og fremst (foreløpig?) dedikerer seg til frilufts- og sykkelrelaterte temaer, skal jeg ikke mene noe om Crocs'enes fortreffelighet i en urban kontekst. Jeg skal heller ikke rakke ned på alternativer, selv om alle som har prøvd å gå med Havaianas i ulendt terreng vet hva jeg snakker om. Man ender enten med å ødelegge sandalen, miste den eller vrikke foten. Det er selvsagt helt umulig å gå med sokker i dem, selv om jeg er sikker på at alle har prøvd. Og hva er den greia med spesialsydde sokker til Havaianas, der stortåa har sitt eget rom? Er det noen som seriøst klarer å sprike såpass med tærne at det blir en enkel operasjon å få på seg den sokken?
Crocs på tur er ganske enkelt genialt. Men jeg tar det negative først: De tar selvsagt litt plass. Selv om disse plastsakene bøyes og presses til sitt absolutte minimum, vil det gjøre et innhogg i den begrensede bagasjeplassen på en sykkel. En løsning er å henge dem på utsiden fra en stropp. Da kan de bli våte, men disse fantastiske skomonstrene trenger ikke mange minuttene på å tørke.
Crocs - og da inkluderer jeg alle kopiene som sirkulerer, for de er like gode - er lette å få på seg. Står de utenfor teltet, er det bare å putte føttene inn i dem, med eller uten sokker. Sokker er faktisk et nøkkelord. Som nevnt ovenfor, byr ikke Crocs på problemer med en atskilt tå. I Crocs kan du gå med sokker uten problemer, og kjøper du dem et nummer for store, er det også god plass til en tjukk ullsokk.
Du har faktisk et nesten fullgodt reservefottøy i Crocs. De egner seg i hvert fall ypperlig til vandring i og rundt camp. Skal du sanke ved eller gå til et utsiktspunkt som ikke ligger altfor langt unna, kan du gå relativt komfortabelt i Crocs, og uten frykt for å vrikke anklene som i andre sandaler. De er også gode badesko, og vil ikke bli sittende fast i bunnen som andre fottøyløsninger.
På mange måter er de også en erstatning for gummistøvler. Jeg har gått barbent i Crocs over myrer på fjellet. Jeg har dratt kano ned trange bekkefar. Riktignok er det litt kaldt når det står på, men Crocsen varmer faktisk ikke så verst. Litt sånn som våtsokker. Her er nok materialet viktig, og jeg går ikke god for alle Crocs-kopier.
På tur bør funksjon slå form, og jeg anbefaler derfor Crocs. Men selv om de er vanskeligere å rote bort i sterke farger, trenger du nødvendigvis ikke å velge dem i rosa eller irrgrønne. Det du derimot kan gjøre, er å bruke disse skoene på tur i visshet om at funksjonen er suveren. Du vil muligens ikke føle deg spesielt stolt der du sprader rundt i disse monstrøsitenen, men det er lenge siden det ble etablert at stolthet fører til undergang.