De nære omveger
Den fine tida er blitt til den mørke tida som er blitt til mimretid.
Det er ikke mange år siden den typiske stisyklisten kom seg gjennom de våte månedene september og oktober uten av å forgå av rastløsthet ved å tenke fram mot gledene som ville komme i november. "Tålmodig," messet han til seg selv, stående på rastløse føtter mens han tittet ut av vinduet på det evige høstregnet.
I november kom nemlig barfrosten, en stisyklists julaften etter lang ventetid. Mens barnet åpner en luke i adventskalenderen hver dag for å telle ned til jul, trippet stisyklisten til gradestokken hver morgen for å sjekke om kvikksølvet endelig ikke klarte å krype opp på den røde delen. Når barfrosten hadde fått tak, ville han småhoppe, klappe i hendene og flire henrykt, for så å trekke i sykkelhabitten og forsvinne inn i skogen på sin tohjulede følgesvenn.
Det var i gamle dager, tida går jo så fort nå. I vår tid, når klimaet har gått helt av hengslene, har november gått fra å være den fine tida til å være en tid for mimring.
Og med den påkostede innledningen er vi tilbake til sommeren 2017, mer konkret en søndag midt i juli. Vi er i ferd med å erfare at det finnes mange steder det er verdt å besøke med sykkel, kun et billedlig steinkast fra de stiene vi etter hvert kjenner så godt at vi på en god dag kan sykle dem i blinde, gjespende av mangel på alternativer.
Stedet er Bjørkelangen, et av mange sorte hull på terrengsykkelkartet. Men vi har hørt rykter om at dette områder skjuler noe stisyklingsskatter. "Vi" betyr i denne sammenhengen at undertegnede har fått lov til å henge seg på stifinner og kartleggingsnerd Vidar. En gang i blant, når Vidar er desperat etter selskap og mer dyktige stisyklister er opptatte på andre kanter, får jeg lov til å bli med. Gapet i ferdigheter og kondisjon er som en bunnløs kløft, men Vidar skjuler frustrasjonen godt mens jeg gjør mitt beste for å holde følge.
Bjørkelangen ligger omtrent en 40 minutters biltur fra Oslo sentrum. Vi reiser altså hit basert på rykter og Vidars kartanalyser som kan antyde at det er noe å finne her. Vi blir ikke skuffet. Terrenget byr på flytstier og litt mer teknisk krevende terreng. Jeg tar meg selv i å sammenlikne terrenget med Rörbäcksnäs idet jeg tråkker nedover en sti dekket av furunåler mens de opprinnelige eierne betrakter meg stumt fra sidelinja. Det er ganske flatt, men det går fort på det jevne og myke underlaget, og terrenget utjevner ferdighetsnivået noe mellom Vidar og den trege følgesvennen. Terrenget egner seg med andre ord godt for nybegynnere og stisykkellatsabber.
Men nå er jo dette Norge, og hundre prosent flyt er altfor mye å be om i dette furete landet. Litt sykkeldytting må dermed påregnes, men ikke nok til å ødelegge helhetsintrykket om at Bjørkelangen er et sted som fortjener et besøk.
Og vi berører dermed kjernebudskapet med denne teksten. For det finnes mange ukjente perler som ikke ligger så altfor langt unna hverdagsstiene. Et annet eksempel i nærheten av oslogryta er Nittedal, som kan skryte av lite brukte stier, flotte nedkjøringer og fine teltplasser for dem som ønsker å pakke teltet på sykkelen.
Det er et paradoks at vi sykler de samme stiene om og om igjen mens det få kilometer unna venter muligheter for dem som innehar et snev av eventyrlyst og ikke blir sur av en bomtur. Dersom det er nødvendig med bil, er løsningen for oss uten å invitere en med. Til noen steder, for eksempel Nittedal, går det sågar tog.