Festivalsommer
Sykkeldelisk bekrefter at smått er godt.
Hva definerer en festival? Må det være en viss størrelse? Må det serveres mat og drikke? Må det tas inngangspenger for å kalle det en festival? Må arrangementet inneholde underholdning?
Ifølge Wikipedia er en festival en ”anledning for festlighet eller feiringer”. Ja, det var jo enkelt. For noen kan da hver dag være en festival. Wikipedia er riktignok ikke helt ferdig. Videre forteller nettleksikonet at festivaler tradisjonelt sett har vært knyttet til religiøse høytidsdager, men at det i dag også benyttes for gjentakende arrangementer for film, musikk, teater og andre kulturelle arrangementer.
Skal vi altså tro Wikipedia, og det er vel drøyt å påstå at i dette tilfellet farer siden med fake news, kan altså ethvert festlig lag kalles en festival, så lenge det er gjentakende.
Hvert år dukker det opp nye stisykkelfestivaler. De fleste starter i det små, av ildsjeler for ildsjeler. De aller fleste har ambisjoner om å vokse. Noen klarer det, mens andre vokser seg fetere og fetere år etter år, som en mann uten selvkontroll med konstant tilgang til gratis pizzabuffet. De går fra å være spede og hyggelige til store og brautende.
Sykkeldelisk ble arrangert første gang i 2011 da arrangør Joachim åpnet grinda til nesten hele gården sin i Rennebu – de ene doen, den ene dusjen og den gamle kårboligen med sengeplass til åtte inkludert – for både venner og ukjente. Sju år senere er konseptet det samme, og i motsetning til de fleste andre festivaler, foreligger det ingen planer om å ekspandere. På Sykkeldelisk 2018 var det fremdeles snaue 20 deltakere som hastet til for å sikre seg én av åtte sengeplasser – resten må ha med seg telt – og du måtte stå opp grytidlig for å få litt morgenro på ramma.
Den eneste endringen er prisen. Med gratis festivalpass de første årene var terskelen altfor lav for å ikke møte opp, på tross av bekreftet deltakelse. Dårlig stil, som dessverre skjer altfor ofte i våre dager. Nå sørger en symbolsk påmeldingsavgift for at folk møter opp.
Man får mye for prisen. Det ”faglige” – for å bruke et formelt uttrykk – er godt innarbeidet. Her er det sykling i allsidig terreng med lokalkjente guider. Og det tar ikke lang tid før vi forstår rollen til festivalens primus motor i lokalmiljøet. Han har hatt en hånd på alle stiene vi sykler denne første helgen i september. Han har åpnet gamle dyretråkk, tilrettelagt med klopping og økt morofaktoren med små hopp. Han har sågar merket stiene så de er enkle å finne, både for gående og syklende.
Når barna poppet ut og det ble vanskelig å tilrettelegge sti i fjellet, startet han å feie i nærheten av egen dør. Sykkeldelisk tilbyr dermed stier i snaufjellet, i bjørkeskog på Oppdal og i furu- og myrområdene rundt festivalcampen/gården til festivalgeneralen.
Sykkeldelisk tilbyr altså tre dager spekket med flotte stisykkelopplevelser. I 2018 er til og med været på lag hele tiden. Atmosfæren på tur og rundt langbordet på tunet etterpå gjør likevel at jeg nok en gang på tenke på definisjonen av festival. Dette minner mer om en helg på fjellet med en jovial vennegjeng.
Konseptet ”liten festival” vil ikke appellere til dem som liker å bli sett. Det er rett og slett for få til å se. En liten festival – og jeg vil anta uansett aktivitet – er for dem som synes den store feite mannen ved pizzabuffeten er for støyende og prangende. På Sykkeldelisk handler det egentlig kun om smil per mil. Og en god del latterbrøl i en av de mange hvilepausene. Sånn blir det med en jovial vennegjeng på tur.
