Til Sarek: Klam innsikt
Erkjennelser gjør ofte at ting blir lettere å akseptere: Dette kan bli klamt.
Den andre/bedre halvdelen av turfølget skal ha med seg stolen. På to uker har hun gått fra å betrakte stolen som en ekstravagant julegave som hun absolutt ikke hadde lyst på eller så nytten av, til å bli stolfrelst. Hadde det fantes en sekt, ville hun solgt alt hun eide, flyttet ut på en øde gård på landet sammen med resten av disiplene og dedikert livet sitt til stolen.
Jeg kjenner gledene ved en god turstol like godt som den neste. Men selv jeg mener at noen ganger må pragmatismen seire, og på en tur til Sarek må vi kutte gram der vi kan. Det mener jeg. Vi vet ikke hvor lang turen blir og vi har aldri vært på en liknende tur før. Det er ikke en mening; det er fakta. Og oppi alt dette tenker altså den andre/bedre halvdelen av turfølget at stolen, den skal hun ha med. Og det betyr at jeg også må ta med meg min stol, for ellers må jeg sitte på et kjipt liggeunderlag mens vi nyter utsikten.
Utsikten, ja. Generalprøven øst i Østmarka ga oss flere spørsmål enn svar. Ett svar har vi trolig fått: Frokosten blir den forhatte havregrøten. Løsningen er å blande nok sukker og noe annet smakfullt i porsjonsposer på forhånd. Så jakten på den optimale oppskriften har startet.
La oss prøve å komme på sporet av de ubesvarte spørsmålene. Etter en varm og tørr sommer i 2018, har årets forsommer gitt ny ammunisjon til de dummeste som vandrer blant oss: klimaskeptikerne.
På denne tiden i fjor holdt vannet badekartemperatur. I år har sommeren så langt vært mer normal, og det vil si kald og regntung. Og det vil si at absolutt alt på en telttur er klamt. Sokker? Klamme. Tskjorte? Klam. Sovepose? Klam. Liggeunderlag? Klamt. Toalettveska på bunnen av sekken, som har ligget inne i teltet hele nattat?! Klam! Om været altså blir som en normalsommer, vil vi altså i beste fall være klamme fra dag én. I verste fall vil vi være våte. Vi er ikke snobbete, men vi liker å være tørre. Og dette hadde vi ikke tenkt på.
Mygg og knott trives også i vått vær. I fjor glemte vi at det fantes mygg. Vi kunne løpe rundt med de hvite rompene våre bare selv i skumringen når myggen er mest aktiv, og ikke ett eneste stikk. Nå er det mygg i maten til frokost og knott i munnen til middag. Og det er på Østlandet! I den svenske fjellheimen antar jeg myggen flyr så tett at man kan skyte den med kanon. Det kan bli mange tidlige kvelder i teltet om knotten er like hissig som i Østmarka. De virkelige knott- og myggproblemene vil likevel først oppstå når man må gjøre sitt fornødne. Men betraktninger rundt det orker jeg ikke å utbrodere nå, av respekt for deg, kjære leser.
Generalprøven bestod av omtrent 25 kilometer på sti i Østmarka, fra busstoppet på Fjell, til Tonevann for overnatting, opp Tonekollen, tilbake til Tonevann, så gange i en w-form til Eriksvann for ny overnatting, deretter gjennom Spinnern og til Rustadsaga for de angivelig gode bollene de har der (egentlig var de litt oppskrytt). Gange med tung sekk er nå behersket, og vi har øvd oss på å pakke sammen det meste inni teltet. Vi har også øvd oss på å slå opp telt ordentlig, sånn at det ikke skal bli problemer med regn. Kart og kompass behersker vi sånn halvveis. Hva kan gå galt?
Dette har vi lært:
Fyring i teltet kan gjøre at ting tørker og ikke holder seg klamme. Men da må vi bære mer.
Det blir havregrøt til frokost. Med nok sukker og noe annet i, skal det kunne gå.
Vi må kjøpe sånne artige mygghatter med innebygd nett.
Vi skal altså bære med oss stoler.