Ydmykt møte med Sarek
Reisetips, sa du? Bli hjemme.
Anna-Sara, to kilometer inne i Sarek nasjonalpark skjønte du at du hadde et potensielt turødeleggende problem med hælen. Var det da særlig lurt å insistere på å fortsette i stedet for å innse at vi burde avbryte, bare fordi du ikke ville gå samme vei tilbake?
Jeg skjønner ikke hvorfor du ikke slutter å mase om det! Du vet veldig godt at vi måtte ha gått en mil tilbake stort sett gjennom kratt og buskas og hvor krevende det var! Jeg trodde denne bloggen skulle gi noen reisetips. Hva er da poenget med å starte hele samtalen med å bable om en enkeltpersons hælproblemer?
Jammen, du må jo innrømme at hælen la en demper på turen. Vi måtte korte den ned, og så ble du mistenkelig mye bedre så fort vi kom over tregrensa. Akkurat som om du på trass skulle ødelegge for meg som er så glad i skog. Den urørte skogen i Rapadalen var jo utrolig fin, og vi gikk ut og opp i høyden nesten så fort vi fikk muligheten.
Skal du virkelige krangle med meg i din egen blogg?! Hælen var fremdeles vond i fjellet, da vet du. Det gikk vel ikke akkurat fort der heller, gjorde det vel? Og du syntes heller ikke det var så gøy å hele tida miste den eneste stien nede i skogen og så måtte bakse i kratt. Jeg vet egentlig ikke om vegetasjonen langs elva kan kalles skog en gang; i beste fall buskas.
Utsikten over Rapadalen og deltaet ved Rapaelvas utløp
Jammen...
Nei, ikke noe jammen. Tror du jeg halter meg gjennom Europas siste villmark for moro skyld da eller?! Og grunnen til at jeg fikk vondt i hælen kan være fordi jeg faktisk bar tyngre enn deg første dagen. Vi skal mimre over Sarek med denne teksten om 40 år, det har du selv sagt. Vil du da virkelig lese en klagesang over at du ikke fikk nok tid i skogen?! Og om du skal huske skogen, får du i hvert fall ta med myggen.
Myggen, ja. Det var til tider ganske heftig. Husker du siste dagen, etter foregående natts regnskur, hvor tett de satt på myggnettene våre?
Ja, det var ekstremt, og det var jo mye mygg egentlig hele tida, selv på fjellet. Men du, selv om vi måtte endre på planene underveis på grunn av en vond hæl, så var det vel ikke bare det som lå til grunn for at vi gjorde som vi gjorde?
Stolene var selvsagt med, og ble flittig brukt.
Neida, vi hadde nok vært litt ambisiøse i utgangspunktet. Vi skulle opprinnelig inn i de dypeste daler og de høyeste fjell. Vi fikk jo ganske kjapt en virkelighetsorientering over hvor krevende det er å gå i et terreng uten stier og merking. Vi fant jo fort ut at vi godt kunne trengt litt mer øvelse på kartlesning. Hva var det vi ble enige om at du var når det kommer til å tyde kart?
Udugelig og påståelig...
Desperat dame venter på at myggskremmeren (nede til venstre) skal begynne å virke.
Men vi ble jo merkbart bedre etter hvert, synes jeg da. Og egentlig var det vel ikke kartet som var den største bekymringen. Hvordan syntes du det var å leve på havregrøt til frokost, kaloribrød til lunsj og frysetørket ferdigmat til middag i en uke?
Uff, orker ikke å tenke på det, og da mener jeg spesielt havregrynen. Vi veide opp porsjoner for litt over en uke så vi skulle ha litt ekstra i tilfelle, så sånn sett var vi godt forberedt. Men etter hvert ble det vanskelig å få ned om morgenen. Og det sier jeg som liker havregryn!
Frokost. Hver eneste dag…
Et annet matrelatert tema var jo også at vi hadde pakket med oss for mye. Men det var jo ikke det eneste vi hadde i sekken. Vi hadde pakket godt. Hvilken av de "unødvendige" tingene vi hadde med oss, ville du ikke pakket om igjen: Presenningen, myggskremmeren, stolen eller whiskyen?
Det må jo være whiskyen, for den var du veldig gnien på. Tenk at du bar ei lommelerke med whisky gjennom hele Sarek uten å ta en liten klunk. Jeg angrer i hvert fall ikke et sekund på at jeg tok med meg stolen. Den er og blir min nye favoritting. Hva med deg?
Jeg ville ha pakket med meg alt om igjen. For min del er nå presenning, myggskremmer (Thermacell, red. anm.) og stol å betrakte som en del av grunnutrustningen på tur. Ja, det veier litt mer og tar opp litt plass, men å kunne ha den ekstra tørre plassen som presenningen gir ved regnvær, er uvurderlig. Stolen er det ikke nødvendig å prise mer, mens myggskremmeren gjorde at det var mulig å sitte ute litt i mygghølet.
Trenger vel ikke å forklare dette eller?
Men vi var jo kanskje litt tungt lastet da? Jeg husker jeg sa en dag at alle andre går på ekspedisjon gjennom Sarek, mens vi vaser en liten rundtur.
Problemet var jo at det var så mange andre der i det hele tatt! Vi møtte jo flere folk der enn på en gråværsdag i Østmarka i Oslo! Ok, vi var kanskje i det mest populære området av Sarek – Rapadalen er tross alt spektakulær – men vi så folk hver dag i det som skal være Europas eneste berørte villmark. Dessuten er jeg ikke enig i premisset for hva en god tur er. Jeg hadde jo en åpenbaring: Suksesskriteriet for turen er at man har funnet en superidyllisk teltplass. Og det gjorde vi vel?
Absolutt, og vi var jo så heldige med været at det bare var deilig å ha lange, late morgener.
En av mange fine teltplasser.
Nettopp. Og tross alt så ble det jo noen kilometer. Vi klarte til og med å få til en topptur. Men hva lærte vi da? Er det noe vi ville ha gjort annerledes?
Det første jeg tenker, er at det ble veldig varmt med soveposene vi hadde med. Vi skulle ha pakket med oss lakenpose og varm sovepose; da ville vi vært forberedt på alt. Nå var vi forberedt på kaldt vær, og så ble det varmt. Og så var det dette med kart da. Små feilnavigeringer førte til at vi ble omringet av myrområder, og et par ganger gikk vi rett og slett til feil topper.
Ja, jeg ville nok ha investert i en GPS som reserveløsning. Det er noe sjarmerende med å klare seg med kart og kompass, men jeg ville følt meg mye tryggere om vi hadde hatt en GPS med. Da hadde vi unngått den klønete feilnavigeringen også. Det hjalp jo ikke at jeg først på turen fant ut offlinekartet som skulle være reserveløsningen, ikke inneholdt området vi gikk i. Det var jo grunnen til et sammenbrudd, og vi hadde noen av dem.
Nede i Rapadalen.
Myggen, vadeproblemer, feilnavigering og mygg igjen. Det var vel egentlig grunn til å ha sammenbrudd hver dag. Men så gikk jo humøret opp og ned veldig fort da. I det ene øyeblikket står vi fortvilte i et kratt og noen meter senere har vi en utsikt som gjør at vi tenker "wow". Jeg sa jo hele tiden at Sarek gir og Sarek tar.
Sarek gir og Sarek tar. Høres ut som et slagord noen kunne ha trykt på en kopp i Jokkmokk og solgt til turister for 99 kroner. Jeg spurte deg på dag tre om ditt beste reisetips til Sarek. Du svarte "bli hjemme". Er det fremdeles ditt beste reisetips?
Nei, det er et veldig fint område, så jeg anbefaler det virkelig. Reisetipset må være at man planlegger å ha god tid, for det er vanskelig å navigere, spesielt i dalbunnen. Har man god tid, kan man også nyte morgenene ved teltet om det er fint vær eller ta en avstikker om man for eksempel vil på en topp. Og så kan man ikke klare å få med seg alt det interessante i Sarek på én tur, da må man heller reise tilbake. Er det noe du vil legge til?
Ja, et veldig praktisk tips. Skal du inn i og ut av Sarek fra Sitoälvsbron, så ta med deg sykkel. Den mila fra parkeringsplassen til båtbrygga på grusvei kunne vi godt vært foruten. Det ville vært så mye enklere hadde vi hatt en gammel sykkel som stod og ventet på oss. Det er også et tips i guidebøkene, og det skulle vi ha fulgt. Enig?
Helt enig. Men så må vi ikke glemme den største skuffelsen heller. Vi fant ut den nest siste dagen at det mest ikoniske bildemotivet av Sarek er kun en dagstur fra en turisthytte, og at der vrimler det av selfie-turister.
Så hva er neste eventyr, Anna-Sara?
Jeg vet ikke, Stian. Det er du som hele tida skal noe mer ekstremt, men samtidig sier du at det viktigste for deg er ikke å gå, men at teltplassen er fin. Du er ikke lett å bli klok på. Nå har du vært i Nord-Europas siste villmark. Du har gått etter kart der det ikke finnes stier. Er du ferdig med å bevise hva det enn der du skal bevise for hvem det er nå?
Ingen kommentar.
Kort om Sarek og turen vår
Sarek ble nasjonalpark i 1909, ligger i Nord-Sverige og kalles Europas siste villmark. Her er det kun én sti, ingen veianvisning og ingen hytter, så fotturister må klare seg helt selv. Nasjonalparken er 1.970 km2, 1og er hjem til seks av Sveriges 13 høyeste topper.
Blant de mest kjente landemerkene er Rapadalen, som var utgangspunktet for vår tur. Utgangspunktet vårt var Sitoälvsbron, og vi tok båt til inngangen av Sarek ved Rapaelva. Deretter fulgte vi Rapaelva oppover før vi tok returen via fjellet. Vår tur ble på omtrent 90 kilometer på sju dager, omveier og returer som følge av feilnavigering inkludert.
Det finnes ubegrensede muligheter for turer i Sarek, og både fjell- og skogelskere kan få sine ønsker innfridd. Man trenger bare å planlegge godt og sette av tilstrekkelig tid pluss litt til.
Kos i camp!
