Strava suger
Har du fått nok kudos i det siste?
La meg fortelle en kort historie om gryende avhengighet. Hovedpersonen er på helgetur for å feire farens 70-årsjubileum. Midt i forberedelsene – det flyter av plastglass på stett, tallerkener og avlange og runde ballonger i alle regnbuens farger – sniker han seg ut for å seg sin nødvendige dose. Det viktige er denne rusen, og han reiser uten omtanke for gamle tanter og høygravide søstre, som på egen hånd må stå i gardintrapper med teip og stiftepistol for å gjøre det slitne, men likevel velholdte, klubbhuset – innleid for anledning – i stand til bursdagsbarnets store øyeblikk.
Dopet i denne sammenhengen er treningsappen Strava. Der jakter stisyklister rekorder, og logger turer. Turen som ikke lastes opp i Strava, har ikke skjedd. Strava inngår i en suite av kjerneapper for stisyklister, sammen med blant annet Instagram. Men forskjellen er at stisyklisters avhengighet av Strava tidvis byr på en del logistiske utfordringer, og spesielt når rusen skal inntas utenfor det hjemlige nedslagsfeltet. Sykkel og utstyr skal fraktes, og er man avhengig av Vy, kan en reise med dette selskapet tvinge enhver kombinert kollektiventusiast/stisyklist over på bil.
Så der har du altså rammen og utgangspunktet for denne teksten. Til tross for et fullpakket program på en kort helg, får vår hovedperson dopet sitt, i dette tilfellet skal forsøkene logges på å a bestetiden på et lokalt segment. Fire forsøk på å ta bestetiden – en såkalt KOM – tilbake på et segment der han tidligere har vært raskest, men er nå henvist til den sure fjerdeplasss, 10 oppnåelig sekunder bak.
Det er med andre ord en besettelse, og fingrene skjelver i ekstase når han trykker på upload og venter på dommen etter de fire forsøkene, som har endt med én dekkavrivning meter før segmentslutt; ett fall; étt forsøk der mann med hund ødelegger farta; og ett vellykket. Tiden vil avgjøre om det blir en lykkerus eller en dårlig trip, og resultatet er ikke som forventet; fjerde beste tid gjør at den deilige rusen gir seg fort. Han kunne like godt blitt hjemme. En dårlig trip, med andre ord.
Den lange veien opp til segmentstart; mer preget av plikt enn moro.
Men det får også vår protagonist til å spørre seg hva som er poenget.
Denne bloggen har ikke hatt noen bestemt retning, men innholdet har så langt primært sentrert rundt det å være ute, friluftslivet. Og jeg har til og med prøvd å definere det enkle friluftslivet. Er dette forenlig med bruken av apper som Strava? Eller kan vi en gang for alle plassere Strava i samme bås som andre sosiale medier: Applikasjoner som plasserer oss i sentrum og at omgivelsene blir en scene, i stedet for at vi faktisk nyter av omgivelsene.
Nå har selvsagt Strava en lang rekke bruksområder som kan være nyttige for den treningsglade, Den kan være nyttig til å logge trening og finne gruppeturer, for eksempel, og det er ikke alle som bruker den for KOM-jag. Men jeg tror det er to elementer som gjør at den benyttes i såpass stor grad av stisyklister: Jakten på KOM og kudos.
Jakten på den gjeveste pokalen i Strava-skapet, å bli King of the Mountain, den raskeste tiden på et utvalgt segmenter, som lages av brukerne selv, er hovedgeskjeften. Det kan være vennlig kappestrid blant kompisgjenger, men fører like ofte til råsykling og kutting av stier. Uansett er KOM-jag vanskelig å forene med lek, og ei heller med det enkle friluftsliv. Kanskje like viktig er det at det rett og slett tar bort noe av gleden med å stisykle, der konsentrasjonen ligger på loggedingsen – enten en GPS eller telefon – enn på selve turen.
Goggles må man ha når man jager KOM. Forenlig med det enkle friluftsliv?
Så er det dette med oppmerksomhet og jakten på anerkjennelse og dopamin i form av ”kudos”, tilsvarende ”likes” på Instagram. På Instagram har jakten på ”likes” blitt hovedformålet med å publisere bilder. Men trenger virkelig stisyklisten en kudos for sin ”evening ride” for å finne motivasjonen for å finne motivasjonen for neste tur? Og fortjener en stisyklist kudos for kun å ha trykket på start- og stopp-knappen – evening ride er tross alt en automatisk generert tittel – uten å gi noe mer informasjon om føreforhold eller anbefalinger?
Så finnes det noen fordeler med Strava? Er dette bare en rablingen til en sur gubbe, som hamrer på tastaturet i bitterhet over å ha blitt fratatt en KOM han trodde skulle stå i årevis?
Vel, følger man de rette personene, er Strava ypperlig til å opdage nye stier. Men det betinger at du er villig til å forlate sentrum og se omgivelsene.
