Alenetid
Jakten på alenetid tar oss til en uforglemmelig plass med et forglemmelig navn.
Brattefjell-Vindeggen. Jeg er usikker på om navnet er genialt eller utviser en total mangel på kreativitet. Navnet på landskapsverneområdet kommer nemlig fra to topper som ligger sentralt i terrenget. Du gjetter kanskje da at de heter Brattefjell (1.540 m.o.h.) og Vindeggen (1.516 m.o.h.). Fra et verneståsted, er navnet helt genialt. Det er ingen som klarer å huske et så komplisert navn, og dermed har man glemt det før man i det hele tatt rekker å sjekke hvor det ligger på kartet. Men jeg mistenker egentlig ikka at det var en genial vernetanke som bestemte navnevalget, men heller total mangel på kreativitet. Hva med Tvillingtoppene landskapsverneområde? Men nei, politkere og byråkrater innfrir forventningene med å være grå og forutsigbare.
Dessuten har maktkåte lokalpolitikere allerede uthulet vernet og satte sine glupske blikk i området for mange år siden. Randsonen av landskapsverneområdet er pepret med hytter, så verneformålet om å beskytte villreinen er som tomme festtaler å regne. Det er ikke en villrein å se i de gamle trekkrutene ved landskapsverneområdets grenser. Hytter skaper arbeidsplasser, sier lokalpolitikerne. Og det har de jo rett i, for hyttebygging tiltrekker både polske håndverkere og svenske servicemedarbeidere.
Men i kjerneområdet er det i kanskje i hvert fall mulig å få være litt alene, uten å måtte forholde seg til andre turfolk. Det er praktisk talt hovedfartsåra mellom Rjukan og Rauland som skiller Brattefjell-Vindeggen fra Hardangervidda, Norges største nasjonalpark. Hardangervidda er et enklere navn å huske enn Brattefjell-Vindeggen, så de fleste ender nok opp der. Dessuten har ikke verneområdestyret for Brattefjell-Vindeggen oppdatert nettsiden sin side november 2017, så mye tyder på at de ikke ønsker besøk. Dette lover godt dersom målet er å ikke se en kjeft på hele turen.
Alenetiden er det som gjør Brattefjell-Vindeggen så tiltrekkende. Her er det egentlig ingen spektakulære topper eller åpenbare sjølfipunkter, bare jevnt over vakkert. Terrenget er relativt lettvandret, men småkupert. Det er ingen stier, og de store myrene gjør at det ikke alltid er mulig å gå rett fram selv om det er dit man skal. Men folk finnes det ikke her. Vi ser riktignok et par sko utenfor en av de få gamle seterhyttene vi slentrer forbi, men eieren er tydeligvis like interesser i å hilse på noen som oss.
Så da kan vi endelig konkludere med en trepunkts sjekkliste for å få være i fred på tur:
Velg et sted med vanskelig navn og uten de spektaktulære høydepunktene
Reis på en hverdag
Reis når det er meldt dårlig vær