Småtoppturhysteri
Om jeg må høre om nok en totusentoppjeger, så sier jeg "adjø, verden".
Hva er greia med totusenmetertopper, liksom? Det kan ikke være utsikten. Jeg har vært over to tusen meter flere ganger og sett rett inn i en tåkevegg. Er det slitet? Det er ikke så forbasket slitsom å ta seg til noen av disse toppene.
1.185 meter over havet, egentlig litt for høyt til å være en ordentlig småtopp. Navn ukjent.
Folk bestiger de samme toppene for å ta de samme bildene. I flokk skal det gås. En tur til Galdhøpiggen er nå like eksotisk som en tur til Frognerparken, henslengte elsparkesykler må klyves over i stedet for stein.
704 meter over havet, pluss tårn: Oppkuven i Oslomarka.
Jeg slår et slag for en ny farsott: Småtoppturer. Toppene skal helst ikke være mer enn åser eller koller, og helst ikke mer enn tusen meter over havet. Men her er det stor fleksibilitet. Det trenger ikke å være utsikt en gang. Oppkuven i Oslomarka er et eksempel på en småtopp (ganske stor til Oslo å være), og det er en overvurdering å si at den ruver i terrenget. På vinteren er det så å si umulig å finne den. Og på sommeren ser man knapt over grantoppene fra utsiktstårnet. En perfekt småtopp, som ville gitt stempel i boka eller bilde på Instagram om det hadde vært fasjonabelt med emneknagggen småtopp.
Så omfavn småtoppene. De finnes i hopetall. Fordelen er at de ofte er så nære at du kan gå dem flere dager, og sånn sett garantert få den utsikten du ikke får om du har plottet deg inn på Stetind en påske. Mange av disse småtoppene har også en fantastisk utsikt. Fra Knappen i Larvik kommune går det på godværsdag an å se helt til Færder.
Og det beste av alt: Du har som regel småtoppene helt for deg selv. Nyt de små toppene før #småtopp blir en farsott.
490 meter over havet: Gygrestolen i Telemark.
