Årskavalkaden 2020

Året det var koseligst på balkongen

Hvordan har det seg at den nær høygravide halvdelen av turkollektivet er den som maser mest på at man skal ut på tur? I 2020 hadde undertegnede slått seg til ro med at det ville bli en rolig tursesong, på grunn av mobilitetsutfordringer i påvente av nurk. Når man synes det er folksomt i Sarek, framstod vannene i Oslomarka som rene folkevandringen i koronaåret 2020, og da var det etter min mening like greit å holde seg hjeme.

Men det var altså ikke greit å bare ligge i sola på balkongen. Her er det som huskes fra turåret 2020.

Årets dings

Sitter man først godt, kan man like greit komplementere med et spisebord. Så nå er salongen komplett, og vi mangler bare teservise. Bordet blir neppe med på langturer, men godt å ha når det skal glampes.

Årets stoløyeblikk

Bør ikke egentlig stoløyeblikket defineres før man gir ut kårer en vinner? For 2019 la turfølget vekk på utsikt og vær. Men er ikke egentlig ethvert øyeblikk i stolen egentlig en begivenhet? Enten har man gått langt og kan slå seg ned i et behageglig sitteverktøy. Eller så tar man den fram for kosens skyld. I år er ingen stoløyeblikk nevnt. Det betyr også at ingen er glemt.

Årets lesestoff

Anna Karenina. Her må man tenke funksjon og ikke form, for formmessig er en mastodont på 900 sider ikke noe turvennlig lektyre. Men for den som sliter med å sove på tur, er det verdt å drasse på Anna Karenina. Er underlaget spesielt hardt, anbefaler jeg å hoppe til de hundre sidene om bekkasinjakt. Fem minutters innsovingsgaranti.

Årets turmat

Jakten på det perfekte kokkeleringsutstyret fortsetter. I februar testet vi en slags wok som vel egentlig er en stålpanne. Dette er alt man trenger på tur, bortsett fra for å koke kaffen, ble vi fortalt. Og selvfølgelig måtte vi prøve. Måltidet var en slags asiastisk nuddelblanding. Helt fortreffelig. Men er dette redskapet det man vil ha med på tur og i tillegg være helt avhengig av? Mine båltenningskunnskaper er ikke gode nok, og denne funker ikke på en primus. Og jobben med å få dette kokekaret rent etter å ha stekt egg og bacon, krever sin dose oppvasksåpe. Men maten blir god da. Fin til nærturer.

Årets turmåltid plassert på årets dings.

Årets destinasjon som kan repeteres

I 2020 fant jeg paradis. Hadde det vært ør pytt å dyppe seg i, og kanskje en mikroskopisk bekk for drikkevann, så hadde jeg bygget en hytte — geriljastil — i Brånakollene. Naturreservatene er Norges dårligst bevarte hemmelighet. På tide å utforske noen flere.

Årets åpenbaring

Etter nok en urolig natt i hengekøye reflekterte jeg over hvor mange gode netter jeg egentlig har hatt i duken. Et grovt regnskap konkluderte med at antallet netter med kvalitetssøvn i hengekøye var ganske nær null. Gi meg heller en natt på en god madrass i et koselig telt. Men hengekøya er fremdeles foretrukket for late ettermiddager med en god bok (ikke Anna Karenina).

Hengekøye er sååå 2020. Modellen er ikke enig. Bilde fra Spinneren i Østmarka.

Årets nedtur

Målet var en todagers gjennom Oslomarka, og høydepunktet var Gyrihaugen. Meteorologisk institutt hadde trolig tatt fellesferie, så det forventedestrålende solskinnsværet ble i stedet regn fra oven. Så kom natta, og temperaturen sank til to grader. Med shorts og sommersovepose måtte vi labbe slukøret til nærmeste busstopp i Sørkedalen. En slags deja-vu for gutteturen. Jeg fant i hvert fall Oppkuven, på forsøk nummer tre.

To våte og kalde karer innser at dette går ikke; vi må nok hjem.

Årets overraskelse

2020 ble altså ikke året for de store ekspedisjonene, men du verden som mulighetene åpner seg når man ikke er begrenset til å pakke i én sekk! Som for eksempel når sommeren bestemmer seg for å gi og gi i en overflod av bær. Etter noen år der kun de med spesialtrente snushunder ville finne blåbær, var det bare å reise til nærmeste tikronerssjappe for å anskaffe bøtter og bærplukkere.

Årets vondeste

Padleåren er lappet sammen med det vi hadde av gaffateip.

Kanoturen i 2020 fortjener et minne. Den var kanskje muligens ikke veldig vond fysisk sett, selv om tre personer i en så liten flytesak egentlig ikke er så ålreit for lange bein.

Mentalt sett var det en prøvelse. Den 40 år gamle glassfiberkanoen hadde fått en overhaling for anledningen. På turen måtte årebladene teipes, og begge setene røk i sidefestene. Den siste etappen ble en kamp i motvind med halvannen åre og en farkost som hadde mistet et meste av stabilitet.

Husk at man kan aldri ta med seg for mye gaffateip.

Årets tanker om neste år

I 2021 skal turkoden med småbarn knekkes. Om den ikke gjør det, blir det sikkert bra på balkongen også.