Nærcampen

Drømmen om en bynær skogplett uten sjenerende teltnaboer.

Friluftstinteressen åpenbarer seg som en tsunami av skalljakker i oransj, grønt, blått og gult. Hvert eneste tre rundt hvert eneste bynære vann er prydet som en helårs julegran; hengekøyene er pynt som henger fra hver eneste trestamme.

Det er så tett av folk rundt disse vannene at man skal ta fri tidlig fra jobben en fredag for å finne plass. Og det er ingen garanti for at det er mer plass mellom naboene enn det er på en gjennomsnittlig campingplass.

Teltet er godt skjult blant granene. Det er ikke mye mer plass til overs; resten av området er som en gjengrodd gammel potetåker.

I flere år har jeg speidet etter en perle med litt mer privatliv. Et sted der jeg kan løpe naken rundt mellom trærne, om det er deg jeg plutselig får lyst till, uten å først måtte labbel maratondistanser innover i marka først.

Og det er mulig, om kravene ikke er høye. Det er bare å glemme å finne oasen ved et vann, men man må heller ikke ta til takke med å sove under en gammel gran. Mine kriterier var: en vannkilde, om enn bare en liten sildrebekk, som kan gi vann til suppa og til å slukke tørsten; tre ganger tre meter for å slå opp et telt; og helst litt solglimt.

Jeg fant det etter iherdig leting, og i behagelig avstand fra byen.

Utsikten er ikke allverdens, men akkurat sånn at kveldssola smyger seg over toppene i april.

Første felttest var en delvis fadese. Under oronapåsken 2020 var Oslofolk og Oslomarka ekvivalentene til en voksen mann som prøver å få på seg konfirmasjonsdressen: sømmene var på bristepunktet. De fargeglade skalljakkene var å se bak hvert eneste tre og på hver eneste myr. I et normalår vil derimot dette være et tilfluktssted som har så få friluftslivskvaliteter for de fleste, at det ikke vil være noen å se.

Men for å være på den sikre siden, gir jeg ingen hint om hvor det er.