Mai under bøketrekronene
Hvordan skal man egentlig beskrive en stemning man nesten blir salig av?
Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. En mainatt i Brånakollane naturreservat — vernet for sin urørte bøkeskog — overgikk alle forventninger. Og det er tre ting som har festet seg i minnet, og som gjør denne nærturen så uforglemmelig: Et bakteppe av ro bare skogen tilbyr, det irrgrønne vårlandskapet og fuglene som kanskje var på speed. Maken til fuglesang trodde jeg faktisk man måtte til tropiske skoger for å oppleve.
Urskogspreget er påfallende. Her råtner trærne der de faller, urørt av menneskehånd.
Det var sammendraget. Det er viktig at disse to inntrykkene formidles tidlig, for de var høydepunktene. Samtidig synes jeg ikke setningene over gir opplevelsen en fullgod beskrivelse. Kanskje man bare skal nøye seg med å bruke mye færre ord som gir et mentalt bilde samtidig som det dekker både syns- og hørselsansene: majestetisk, spektakulært og øredøvende vakkert.
Vi tar det litt mer fra begynnelsen, trekker oss tilbake til åstedet og beskriver det i nåtid. For dette må være det nærmeste vi kommer urskog i Norge. Her, 30 meter over oss, brer de store bøketrekronene seg utover i all sin lysegrønne prakt, og vi glimter bare skyene over kronverket. På bakkenivå, der vi befinner oss, er det bare hvitveisen som gidder å prøve å skape liv, og det gjør den bare i et par intense uker tidlig på våren. Nå er nesten alle ferdigblomstret for i år. Alt annet har gitt opp på grunn av at bøkene slurper til seg all næring i jorda og stenger så å si alt sollys ute. Dette gir sterke assosiasjoner til regnskogen: høye trær med omfangsrike trekroner, skrint jordsmonn dekket av et uendelig teppe av blader fra fortiden. De få solstrålene som treffer bakken, sørger for fantastiske kontraster og et enestående fargespill.
35 meter over oss skimtes sola.
Her langt under trekronene får ikke vinden tak. De høye kjempene som omringer oss, gir ly mot de kraftige vindkastene som preger denne iskalde maimåneden i 2020. Her nede er det vindstille, men trærne knirker i vinden, enten det er at de gnir seg mot hverandre, eller at de vrir seg i indre spenning.
Hvitveisen er en av få planter som har levekår i bøkeskogen. Midt i mai er den på hell.
Og så er det fuglene. 23 timer (det virker som alle tar omtrent én times pause når det er som mørkest) uten stopp med kvitring, synging og tuting. Som et veldig lite samstemt kor bestående av hundre menn og kvinner, hver med en perfekt stemme, prøver de å synge over hverandre og mer spektakulært enn naboen. Det er høye og lave toner, og en opplevelse helt uten sidestykke i Norge. Jeg visste ikke at en skog kunne ha så mye fuglelyd. Barskogene rundt Oslo er som regel så stille at man nesten kan høre en barnål falle. , Det hele starter som idyll, og blir værende idyll helt til man skal sove. For da er nyansene til irritasjon er små, og i løpet av natta må øreproppene fram.
Vi er altså i Brånakollane i Larvik kommune, ett av drøye 2.400 naturreservater i Norge. Naturreservat er det strengeste vernet i Norge, og er typisk reservert natur vi har lite igjen av, og må ta vare på. Lauvskogen i Brånakollane er en sånn type, for det er ikke mange slike skoger igjen i Norge. De er sakte, men sikkert blitt hugget for å gi materialer til hus, skip og møbler eller for å gi plass til bebyggelse eller vei.
Nå er det bare små oaser eller enkeltstående trær igjen. Vestfold er for eksempel hjemmet til en rekke hule eiker. Selv om disse gamle eikene er kategorisert som en truet naturtype, hindrer det ikke utbyggere fra å få lov til å fjerne dem nesten når det passer dem. De må vike for samfunnsøkonomiske interesser. Slike trær har ingen verdi i seg selv, ifølge vårt samfunn der alt måles i kroner og øre.
I naturreservatene foregår alt på naturens premisser.
Tilbake til Brånakollane, som er en av disse gjenstående oasene. Det er en helg i mai 2020. En kald maihelg, for i år har det ligget et surt og vindfullt lokk over oss i hele måneden. Men man kan ikke la seg stoppe av en suboptimal værmelding, for bøkeskogen har bare den lysegrønne drakten én eneste gang i året: i mai.
Det enkleste stedet å oppleve denne lysegrønne eksplosjonen, er i Bøkeskogen i Larvik. Denne skogen var Norges første verneområde. Nå er den Larviks byskog, et yndet rekreasjonsområde, men den har to ulemper (vel, det spørs kanskje på øynene som ser) sammenliknet med Brånakollene: den framstår som velfrisert og det er ikke lov å telte der.
I mai har bøkas blader en skinnende grønn farge.
I Brånakollane er det lov å sette opp telt. Og området framstår som alt annet enn stelt med menneskehender. I et naturreservat er det strengle regler for hva som er lov. I et naturreservat står trærne til de faller, uansett hvor de faller. Og de råtner der de faller. Brånakollen stedet er relativt tilgjengelig, men samtidig så lite kjent, at du har stedet for deg selv. Det er gjerne sånn i våre naturreservater. De ligger ofte nære nok til at det er lett å besøke dem, men de besøkes sjeldent. For folk har en tendens til å undervurdere skog.
Skogen er ikke spektakulær slik fjellet er spektakulært. Skogen byr ikke på Instagram-høydepunkter og sjølfiøyeblikkene. Skogen er som en gammel kone: litt kjedelig å høre på for oss utålmodige sjeker, når hun sakte og godmodig greier ut sin livshistorie. Men om du lytter og er litt nysgjerrig, har hun et vell av spennende intriger å fortelle om.
Skogen er forutsigbar og innbyr tillit. Der fjellets fascinasjon er utsikt og villhet, lokker skogen med interessante detaljer og en stoisk ro. Naturreservatene i Norge er som regel små, og dermed ikke egnet for lange fotturer. Det er likevel enkelt å bruke mye tid i dem; det gjelder bare å ha et litt annet perspektiv enn på fjelltoppene. Man skal ikke se opp og bort, men ned og fram. Finner man glede i detaljene, kan selv voksne gå i barndommen igjen, og barn vil få utforskertrangen tilfredsstilt i timesvis - for ikke å si dagevis.
Lauvskogen i mai tar disse karakteristikkene til nye høyder. Når bladene fylles med klorofyll, framstår de som nærmest selvlysende grønne. Det er som om trærne kommer ut av vinterdvalen og tar seg en real fest — et raveparty — før de tar på seg den mørkegrønne sommerdressen. Men for all del, disse lauvskogene har en egen sjarm også når de står grønnsprengte på sommeren og når de står der nakne med krokete greiner på vinteren.
Det er ikke lett å beskrive stemningen i lauvskogen, der solstrålene bryter gjennom bladdekket og treffer bunnen.
Ute i naturen skal man ikke etterlate noen spor. Det er særdeles viktig i naturreservater, som er opprettet ikke for vår fornøyelse, men for at naturen skal kunne gå sin gang. Det er nok ingen fare for at våre naturreservater blir nedrent av folk, all den tid gjennomsnittsmennesket trekker mot topper og utsikt.
Jeg vil påstå at natta i Brånakollane, med det fantastisk grønne lyset og den slående fuglesang, slår enhver fjelltopp. Men jeg har ikke en spektakulær sjølfi som beviser dette. Jeg vet ikke en gang om jeg har klart å beskrive det i denne teksten, men jeg prøver igjen:
Majestetisk, spektakulært og øredøvende vakkert.
Om naturreservater i Norge:
Naturreservat gir det strengeste vernet i Norge. Det er som regel få eller ingen inngrep som er lov i naturreservater
I Norge er det drøye 2.400 naturreservater. Oversikten finnes i kartløsning, der også områder med annet vern finnes.
Det skal bli flere naturreservater i Norge. Totalt skal 10 prosent av norsk skog vernes, og det er langt igjen.
Om Brånakollane naturreservat:
Ligger i Larvik kommune, og dekker omtrent 392 dekar.
Ble vernet i 2017 for sine forekomster av edelløvskog, inkludert urørt bøkeskog.
Om bøk:
Bøka kan bli opptil 35 meter, og har som regel en helt rett stamme. Den finnes stort sett bare i Vestfold og Agder, i tørr og næringsfattig jord. Siden trekronene blir så store og røttene så omfattende, er det ikke så mye annet som vokser i en bøkeskog. (Kilde: Trær i Norge av Arnodd Håpnes)
